2012 er snart historie

Årets siste dag er kommet. I fjor på samme tid skrev jeg at jeg håpet 2012 ble minst like bra som 2011 hadde vært og konklusjonen må være at jeg fikk det jeg ønsket meg.

Det føles gammelt å sitte her og gjøre opp status for året. Men så er jeg jo også nokså gammel. Mannen protesterer heftig på betegnelsen middelaldrende, men jeg vil uansett tro at vi er midt i livet. Mulig 40 er de nye 30 og mulig man først er middelaldrende når man er 50, men det er da litt stusselig å hele tiden streve etter å fremstå som yngre enn man er? Vi skal forhåpentligvis eldes alle sammen og jeg foretrekker å eldes med verdighet heller enn med fornektelse.

I 2012 opplevde jeg at flere av mine venner mistet sine nærmeste. To venninner og en kamerat har mistet moren sin, en annen venninne mistet sitt nyfødte barn. Det får meg til å kjenne på erbødighet og takknemlighet. Livet er ingen selvfølge. Det er ingen selvfølge at mine tre er friske, utvikler seg, gleder oss og utfordrer oss. Det er ingen selvfølge å være beskyttet mot de store tapene, den store smerten og at livets utfordringer overskrider forutsetningene til å takle dem. Min egen pappa beveger seg mot slutten av sitt liv og det er vondt å være hjelpesløst vitne til at krefter, personlighet og verdighet forsvinner.

I regnestykket for 2012 er summen klart positiv. Vi fem i vår egen enhet hadde fire fantastiske uker på ferie. Vi har med oss mange opplevelser, mange derg- og balbaner, mye sol, bading og flotte solnedganger. Vi har med oss erfaringen av at vi trives sammen, at vi gleder oss sammen og av hverandre. Ikke hele tiden selvfølgelig, men det har vært mer glede enn irritasjon og konflikter. Størstegutten har begynt på ungdomsskolen og kommet hjem med det ene positive prøveresultatet etter det andre. Midtimellomgutten har vokst seg stor, selvstendig og flott det siste året. Minstejenta er sosial, trygg og mestrende og det er ikke godt å si hvem som gleder seg mest når hun staver seg gjennom ord og regner enkle regnestykker.

Håpet for det nye året er ikke fravær av smerte eller kun medgang. Det er på samme måte som med strekene noen påpeker at jeg har i panna - jeg vet at livet kommer til å by på mer enn gode dager. Jeg håper at jeg og mine opplever at det finnes noen der når motgangen kommer. Jeg håper at jeg kan være der for mine venner og min familie og jeg håper de er der for meg. Jeg håper på flere gode familieopplevelser og på tid med venner.

Da jeg var liten trodde jeg at alle postnumre og poststeder rimte. Jeg er jo oppvokst på 2013 Skjetten og det var en overraskelse da jeg fikk vite at det het 2000 Lillestrøm. Var ikke mye rim der gitt! Men å være oppvokst på 2013 gir jo grunn til å tro at det kommende året blir mitt. Det må jo bare bli et godt år!

Så da lærte jeg det!

I jula har eldstemann vært borte og det har skjedd ting rundt ham som bekymret meg. Det ble vel litt mange bekymrete meldinger fra meg til ham, for i den fjerde meldingen tilbake svarte han "Slapp av, mamma! Det går bra!" Så da lærte jeg det - 13-åringer med et sunt selv trenger ikke mammabekymringer på flere kilometres avstand. Man skal kanskje ikke se bort fra at han ville tatt kontakt selv også hvis han trengte meg til noe?

Alle våre unger har vært flinke til å legge seg fra omtrent et halvt års alder. Tannpuss, bok, sang, klem og god natt og ferdig med det. I det siste har imidlertid minstejenta hatt det med å rope en liten stund etter at vi har forlatt rommet hennes. Stort sett er det ikke noe viktig hun vil. "Eeeeh, mamma, eeeh, hva skal vi i morgen?" eller tilsvarende. Jeg husker derfor ofte på å si at i dag må du huske at du ikke skal rope etter at jeg har gått ned. Hvis det er noe du vil, får du si det nå. I dag hadde vi den samtalen og hun sa "OK, mamma, jeg lover. Jeg skal ikke rope". Allikevel gikk det bare noen få minutter før hun ropte på meg. Jeg var litt irritert da jeg kom inn til henne og hun ikke ville noe annet enn at jeg skulle legge ned en leke fra senga "Jammen mamma, jeg ropte ikke. Jeg skreik!" Så da lærte jeg det - man må være pinlig nøyaktig med instruksene til 5-åringer. I morgen må hun love å ikke rope, ikke skrike og ikke hyle.

Denne jula lagde jeg masse konfekt. Første porsjon ble spist allerede andre helg i desember, da hadde vi juleverksted her. Andre porsjon var veldig stor og mye ble gitt bort i gaver, det vi skulle ha selv ble gjemt bort for at det skulle vare til jul. Nå fant jeg dem akkurat og det var veldig mye. I tillegg var de begynt å bli hvite der de skulle vært mørkebrune og geleen var blitt seig. Så da lærte jeg det - det er bare dumt å spare på noe som er best akkurat der og da.

Midtimellomgutten har skrevet ønskeliste. Jeg har sagt at den er sendt til julenissen, men jeg har gjemt den unna for å vise den til ham om ganske mange år. Han skrev opp alskens ting gutter på 7 år kan ønske seg og nederst skrev han "Jeg vil ha ... til kjæreste". Så da lærte jeg det - man kan ønske seg kjærester fra nissen. Hadde jeg sendt listen som avtalt, hadde han kanskje også fått det?

Minstejenta sov borte i går. For første gang. Hun fikk spørsmål om hun ville og svarte ja uten å nøle. Ved levering hos venninnen hadde kun knapt tid til en kos. Jeg voktet på telefonen hele kvelden og lurte på om hun kom til å savne meg. Det kom diverse meldinger fra venninnens mamma, med glade bilder og hyggelige rapporter. Allikevel tenkte jeg da telefonen plinget nærmere 23 at nå ville hun hentes. Det var noen helt andre som spurte om noe helt annet. Så da lærte jeg det - 5-åringer klarer seg bedre uten mamma enn mamma klarer seg uten 5-åringen! Dette har jeg vel erfart i diverse utgaver gjentatte ganger tidligere, men generaliseringsevnen er visst temmelig svak.

Crème Brulée

På julaften spiser vi crème brullée her i heimen. Ikke typisk norsk, men vi voksne synes det er veldig godt! Begge de små konkluderte i år med at de ikke liker det og siden størstemann feirer jul et annet sted, ble det mye på oss to store. Oppskriften rekker til åtte av mine former. De er riktignok ikke helt riktige, hvis du har de litt videre formene tror jeg det er passe til seks porsjoner.



1 egg
3 eggeplommer
75 sukker
1 vaniljestang
2 dl H-melk
3 1/2 dl fløte

75 g sukker til karamellisering

Sett ovnen på 150 grader og sett inn en form som har plass til alle de formene du skal bruke. Ha i vann slik at litt under halve formen er fylt.

Splitt vaniljestangen på langs, skrap ut frøene og kok opp med melk og fløte. La også selve stangen koke med. Pisk eggedosis av egg, eggeplommer og sukker. Sil i melke- og fløteblandingen som er litt avkjølt. Fyll i formene og sett dem i vannbadet. Dekk med aluminiumsfolie. Stek i ca en time. Sett i kjøleskap i noen timer, det blir ikke fast før det er avkjølt. Før severing drysses formene med sukker som smeltes, enten under grillen i stekeovnen eller aller helst med en crème brulée-brenner. Serveres med bringebær eller jordbær oppå det harde sukkerlaget.

Tid for takknemlighet

Are Kalvø harselerte denne uka med at jula er tid for dårlig samvittighet. I samme A-magasin var det en gammel dame som fortalte at hun synes alle gamle klager for mye. Man burde heller lete etter det man har grunn til å takke for, mente hun. Det gjelder vel dessverre ikke bare de eldre, tror vi alle har noe å gå på når det gjelder å se de halvfulle glassene. Det blir ofte mye snakk om de halvtomme. Count your blessings er et godt uttrykk!

Forrige helg var det faddergalla på TV2. Vi fikk se små barn som måtte passe sine småsøsken fordi moren deres var død. Vi fikk se barn som sultet og barn som frøs. Jeg gråt og sendte SMS for å få flere fadderskap, men det monner jo så veldig lite. Jeg takker for at jeg er så heldig at jeg er født i Norge og for at jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Are Kalvø kan sikkert ha rett i at den dårlige samvittigheten er litt påtatt og at den ikke stikker så dypt, men jeg kjenner på den. De to som ikke har egne fadderskap fra før, får hvert sitt i julepresang og så håper jeg at de lærer noe av det.

Dette året har nære venner opplevd at deres nærmeste har dødd fra dem. Vi vet jo alle at det er en naturlig del av livet, vi vet at ingen varer evig. Jeg takker allikevel for at vi har gjennomlevd et år uten store tap i min og mannen min sin familie.

Både i jobb og privat ser jeg at andre har et langt mer ustabilt og strevsomt liv enn meg. Jeg er takknemlig for at jeg ble født med et velfungerende sinn. Jeg er glad jeg er psykisk frisk, for at jeg har forutsetninger for å skape det livet jeg ønsker meg. Det er ingen selvfølge. De som strever får ofte høre at de skal ta seg sammen, det er nokså respektløst å mene! Hvis det var enkelt å "ta seg sammen", så ville vel alle gjort det? Det er ingen som velger å ha det vondt, å mangle stabilitet i livet og å stadig oppleve brudd og konflikter hvis de klarer å velge annerledes.

Jeg er takknemlig for at velferdssamfunnet fungerer. Da pappa ble syk med lungebetennelse fikk han veldig god omsorg på Ahus, et sykehus som akkurat den uken ble omtalt i alle aviser som et kaotisk sted. I etterkant måtte han også bytte sykehjem og fikk faktisk komme til et sted der de bryr seg om ham, hvor de aktiviserer og ivaretar. Svigermoren min har også vært syk dette året og har fått veldig god helsehjelp på St. Olav og er i en alder av 81 på vei tilbake til jobb i hjemmetjenesten.

Det jeg aller mest vil takke for, er tre friske og fine barn. Barn som har det de trenger, både mentalt, emosjonelt, sosialt, helsemessig og materielt. Barn som lever, leker, krangler, ler og gråter. Barn som krever, fordrer og utfordrer. Etter å ha sett på nært hold hvor vondt det er når etterlengtete barn ikke kommer til verden, har jeg kjent på gleden over mine egne i enda større grad enn tidligere. Jeg er slett ikke så sikker på at gleden er mest fremtredende når de kaster opp, når de krangler eller når de sutrer. Men jeg er altså glad for dem!

Og så er jeg takknemlig for en rekke andre ting. Ting som kanskje ikke er viktige i det store bildet, men som er viktig allikevel. Jeg er glad for at jeg ble tatt godt imot da jeg i høst byttet jobb og kom tilbake der jeg hadde vært før. Det hadde ikke vært like stas hvis jeg ble ønsket tilbake med korslagte armer og hevete øyebryn. Jeg er glad for at jeg ikke har blitt enda tykkere enn jeg har blitt etter en høst uten trening. Jeg er glad for at vi ble ferdige med alle juleforberedelser selv om begge vi voksne har jobbet altfor mye denne høsten. Jeg er glad for at det er snø til jul og for at lysene i epletreet kom opp selv om jeg selv fikk høydeskrekk det året jeg falt ned fra stigen da de samme lysene skulle opp. Jeg er glad for at jeg fikk urøkt pinnekjøtt av god kvalitet og jeg er glad for at de hadde vossakorv i den tredje butikken vi sjekket. Jeg har vokst meg til en dame som gråter av "alt mulig", det blir verre og verre fra år til år. Jeg lurer på hvordan det blir når jeg er 50. Eller hva med når jeg er 60? Jeg er glad jeg ikke gråter på sammen med klienter! Det er mye å gråte av på jobb, men det ville neppe gitt mer tro på egen fremtid hvis selv den som skal hjelpe dem blir overmannet av tristhet og håpløshet av å høre historiene som fortelles.

Min ambisjon er å være den som ser det halvfulle glasset fremfor det halvtomme. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger er det vanskelig. I dag er jeg først og fremst takknemlig for det gode livet har bydd meg!

Lakrisfudge

4 dl sukker
2 dl fløte
Kokes til det når en temperatur på 115 grader. Riktig temperatur er viktig for endelig resultat. Endelig får jeg bruk for utstyret jeg kjøpte til å koke drops med for noen år siden! Settes til avkjøling. 



200 g hvit sjokolade
2 ss smør
2 ss lakrisekstrakt (igjen - takk for dropskokingen min)
1-2 ts svart farge

Når massen er nedkjølt til ca 65 grader, blandes resten i. Smak deg til og tilpass fargen. Helles i en smurt form før det avkjøles og skjæres i biter. Jeg satte formen min i fryseren en stund før jeg skar opp bitene, da var det lettere enn kun etter kjøleskap. Noe av dette skal jeg bruke i konfekt med mørk sjokolade, så nå har jeg noe til alle de seks ulike formene mine. 

Rødkål

1 rødkålhode
2 epler
1 dl ublandet solbærsirup
1 dl kjøttkraft (funker fint med buljongterning og vann)
2-3 ts eddik (smak deg frem)
1 ts salt
rør inn 3-4 ss smør på slutten


Finsnitt kålen og skjær eplet i småbiter. La alt unntatt smøret koke i ca 45 minutter før du rører i smøret. Voilá - rødkål til hele jula er sikret! Nå lukter det jul her av både rødkål og pepperkaker og senere i dag blir det ribbelukt også.

Sarah Bernhard

Mannen min vil veldig gjerne ha Sarah Bernhard til jul og jeg er ikke så vanskelig å be.

Jeg må innrømme at jeg jukser og bruker ferdig kransekakemasse til bunnen, jeg brukte to pakker som jeg skar i skiver og stekte ved 175 grader i 12 minutter. Det ga 40 stk, men jeg fyllet holdt bare til 30. Altså bør en av mengdene justeres.


150 g smør
1.5 dl melis
2 eggeplommer
2 ts kakao
2 ss kaldt vann

Bland smør og melis til luftig smørkrem før resten av ingrediensene tilsettes. Settes i kjøleskap minst en time.

Når mandelbunnene er kalde, fordeles kremen på dem, gjerne i en topp. Settes i fryseren eller ut til de er helt stive før de dyppes i smeltet mørk sjokolade. Jeg brukte 300 g sjokolade til mine 30 kaker.

Småkaker

Her i huset går det lite småkaker til jul, men eldstemann vil veldig gjerne ha det han kaller brune pinner. I oppskriften min heter det "Skårne sjokoladekaker". Han har allerede begynt å forsyne seg, så det spørs om det er noen igjen til jul. Greit nok egentlig, for julekaker er best før jul. De man sparer på, ligger gjerne i boksen fortsatt når det nye året har begynt. Hjemme hos mamma hendte det flere ganger at de fortsatt var der når de nye kakene skulle bakes året etterpå...

I år ble det også kolakaker. Kola er karameller på svensk, kakene har altså ingenting med den brune brusen å gjøre.

Skårne sjokoladekaker

Skårne sjokoladekaker
ca 40 stk

200 g romtemperert smør
225 g sukker
300 hvetemel
4 ss kakao
1 egg
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker

Ferdigstekte emner som er skåret opp

sammenvispet egg
perlesukker

Elt alle ingrediensene sammen til en fast deig, del den i tre deler og lag pølser som legges på tvers av stekeplata før de trykkes litt flate. Pensles med sammenvispet egg og dryss deretter sukker over. I dag brukte jeg demerasukker, i oppskriften står det perlesukker. Stekes ved 200 grader i 15 minutter. Skjæres i skiver mens de fortsatt er varme.

Kolakaker

Kolakaker
ca 40 stk

200 g romtemperert smør
200 g sukker
1 ss sirup
2 ts natron
2 ts vaniljesukker
300 g hvetemel

Pisk smør og sukker til en luftig krem før sirup blandes i. Tilsett resten av ingrediensene og bland raskt sammen til en deig. Deles i fire som lages til pølser lange nok til å ligge på tvers av stekeplata. Trykk dem litt flate. Stekes ved 175 grader i 15 minutter. Skjæres i skiver mens de fortsatt er varme.

Langt fra Galtvort!

Jeg har lest "The Casual Vacancy" av J.K Rowling, hun som har skrevet om Harry Potter. Det er veldig langt fra Hogwards school of Wizards til landsbyen Pagford! Boka begynner med at en av samfunnets støtter, Barry Fairbrother, dør uventet i førtiårene. Dette utløser intriger i den tilsynelatende idyllen som rår i det lille samfunnet. Det er flere som vil ha den ledige plassen i sognerådet som Fairbrothers død etterlater seg.

Boka er underholdende nok, men det er mye omsorgssvikt, mange klønete voksne og mange som oppfører seg ufordragelig. For meg var boka grei nok, men akkurat når den belyser forholdet mellom tenåringene og de voksne, er den veldig god. Språket er godt, i hvert fall på originalspråket og handlingen er altså delvis god.

Terningkast: 2


"Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery er fortellingen om en portnerkone i Paris som skjuler at hun er mer enn den kjedelige og uelegante kvinnen som sørger for at borgerskapet i bygården får de pakkene de venter på og hindrer uønskete gjester. Hun er redd for å miste jobben hvis de andre skjønner at hun er intelligent, leser bøker, er interessert i poesi, politikk og kunst. Som pinnsvinet er hun stikkete, avvisende og grått på utsiden, men ømsinnet, elegant og tilpasningsdyktig på innsiden.

Bygården rommer imidlertid en 12-åring som ønsker å ta livet av seg og som aner at portnerkvinnen Reneé er mer enn hun utgir seg for. Etter hvert flytter også en spennende japansk forretningsmann inn i gården og han innleder et vennskap med portnerkonen.

En flott bok som har sørget for å gjøre alle mine kjøreturer kortere. Anbefales veldig! Terningkast: 5



Ian McEwans bok "Solar" omhandler nobelprisvinner i fysikk Michael Beard som er en skjørtejeger, kløne og foredragsholder. Boka er en merkelig blanding av vitenskapsmannens forsøk på å finne utav hvordan man kan bruke prinsippene fra fotosyntesen til å utvinne energi fra sollys og til tider slap-stick-lignende humor.

Etter en tur til Svalbard (som minnet meg om min egen nylige tur til samme sted) havner han ufrivillig opp i en kriminalsak.

Morsom bok med bra språk og til tider humoristiske plott som oppdages før de gjøres eksplisitte. Anbefales! Terningkast: 4

Fornuftig kontroll eller nevrotisisme?

Jeg er en kontrollfrik. En kontrollfrik som jobber med å vise tillit, med å tenke at andres vei kan være bra selv om den ikke ligner min, en kontrollfrik som nokså ofte lykkes med å slippe andre til og godta at ting ikke alltid blir som jeg hadde tenkt.

I heimen er jeg imidlertid logistikkminister. Jeg følger på treninger, lekser, bursdager, turdager. Jeg vet hvem som skal ha med seg to pølser til grilling, hvilken dag midtimellomgutten trenger svømmetøy og jeg husker nesten alltid barnehagens yoghurtdager. Ulempen med å være en logistikkminister er at man i liten grad slipper andre til. Når mamma er barnevakt hos oss, skriver jeg liste. "Begge skal ha tre skiver i matpakka, han liker servelat og hun liker skinke. Han må gå 07.45 og skal være hjemme innen 16.30. Telefonnummeret til den kompisens mamma er xxx og hun kan gå til den venninnen selv, men må følges til den. På fredag er det turdag, husk to pølser og solbærtoddy i termosen". Ofte innebærer listen enda flere detaljer og jeg ler av meg selv. Hun godtar det imidlertid og jeg tror hun synes det er greit. Selv med den suksessen er det greit å minne meg selv på at sånne lister til barnas far ville være ørlite rart. Jeg har selverkjennelse nok til å innse at jo mindre jeg slipper andre til, desto mindre ansvar tar de. Så da prøver jeg å puste med magen og tenke at ingen dør hvis pappa glemmer yoghurten en tirsdag. Det er grunn til å lure på om barnehagen driver et sosialpsykologisk eksperiment forresten med den yoghurtdagen. Jeg synes selve begrensningen er nokså absurd - at akkurat yoghurt er det en klar regel om, mens det meste annet godtas i matpakka. Det med eksperimentet handler imdlertid om at de etter at vi har hatt barn i den samme barnehagen i seks år, så har de nå de siste månedene plutselig byttet yoghurtdag. Her har fredag blitt så innarbeidet at alle husker det, selv en pappa uten huskelapp og så skal vi plutselig tilpasse oss at det er tirsdag?!

Når jeg ser meg om og snakker med mine venninner, med kolleger og omgivelser, ser jeg at det er mange kvinnelige logistikkministere. Det er mødre som synes et lager av bursdagspresanger fordelt over 4-årsdager, 5-årsdager og 8-årsdager har noe for seg. Det er mødre som synes det er greit å ha både guttepresanger og jentepresanger tilgjengelig. Sånn i tilfelle vi trenger dem. Det er mødre som holder oversikt over ulltøy, regnvotter, støvler og vintersko. Det er mødrene som vet om regntøyet kommer til å passe til våren og det er i hvert fall mødrene som kjøper metervis med knapphullsstrikk for å sikre seg at det er mulig å sette ny strikk på dresser og regntøy når det trenges. Det er godt mulig jeg fulgte dårlig med i en del av undervisningen, men det er da vel ingen biologisk troverdig forklaring på dette? Det er ikke sånn at mødre er født med evne til å tenke på pølser, termoser og innesko til gymmen? Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at for meg er kontrollbehovet den viktigste forklaringen. En av mine mindre sympatiske sider er at jeg har lett for å tenke at det blir best hvis jeg gjør det selv. Jeg kjenner også min mann godt nok til å vite at denne ordningen er han såre fornøyd med. Han har selvfølgelig minst like gode forutsetninger som meg til å følge med, til å holde oversikt og kontroll, han gjør det jo helt problemfritt i jobbsammenheng.

I personlighetspsykologien har jeg selvfølgelig lært at vi alle varierer på trekket nevrotisisme og jeg er også testet noen ganger med ulike personlighetstester og får hver gang resultatet at jeg i liten grad er nevrotisk. Allikevel synes jeg av og til at andres behov for kontroll er nevrotisk, at uvilligheten til å slippe omgivelsene til er rigid og tenker at man selv kanskje en dårlig dommer når det gjelder akkurat denne tendensen?

Mere julegodteri

Jeg har sammen med to av mine nærmeste venninner hatt en tradisjon (oops, der kom det igjen!) siden vi sluttet på videregående som innebærer at vi baker pepperkaker sammen. Etter hvert som barna har kommet til, har vi hatt noen år med mange søte bilder, mye spising av deig og lite baking. Nå som ungene er større, har vi hatt noen fine år. Allikevel ville jeg endre litt på saken i år. Pepperkakene var bakt på forhånd og det ble kun gjennomført pynting av dem. Etterpå lagde vi godteri.

Seigmenn
Jeg kan kanskje kalle det seigmenn, men det ble få menn og mye kliss. Heldigvis var en av 13-åringene smartere enn oss andre og skjønte at klissete gele profitterer på vann. Da gikk det bedre, men klissete var det uansett.


1 kg sukker
30 plater gelatin
5 dl vann
ca 15 g sitronsyre
smak og farge etter behag

Legg gelatinplatene i litt over halvparten av vannet, de bør ligge i ca 15 minutter for å bli tilstrekkelig bløte. Kok opp resten av vannet og sukkeret. Tilsett gelatinblandingen og deretter sitronsyren. Ha i farge og smak. Jeg lagde tre porsjoner, en med rød med bringebærsmak, en grønn med eplesmak og en gul med ananassmak. Helles i former som får stå natten over for å stivne. Stikk ut figurer eller enklere - skjær små firkanter. Dypp dem i sukker. Vi blandet noe av sukkeret med litt sitronsyre (det finner du i butikken der de har sånn frysepulver til syltetøy) for å lage sure seigmenn. Has i glass og oppbevares i kjøleskap.

Oreokuler
350 g knuste oreokjeks
1 pk Philadelphiaost
Smeltet sjokolade til dypping

Bland ost og kjekssmuler og sett til avkjøling. Rulles deretter til boller før de avkjøles igjen. Jeg dyppet våre i hvit og mørk sjokolade og hadde dem i konfektformer av papir før de avkjøltes igjen.



En slags punsjekuler
200 g romtemperert smør
1/2 pk melis
2 ts vaniljesukker
3-4 ss Tia Maria (kaffelikør)
1 pk knuste mariekjeks
Kakekrymmel til pynt

Bland alt unntatt kjekssmulene til en luftig masse. Tilsett deretter kjeksen og sett til avkjøling før det trilles kuler som umiddelbart rulles i kakekrymmel før alt avkjøles igjen.

Tradisjon eller tvangstrøye?

Jula nærmer seg og igjen får tradisjonene prøvd seg. Det finnes vel ikke noen annen tid på året når det er viktigere å gjøre akkurat det samme som i fjor. Eller enda mer - på samme måte som da man selv var barn.

Da eldstemann var mindre, ble det gjennomført tvangslesing av "Julemysteriet" på kveldene i desember. I hvert fall bar det hele preg av tvang både det første og det andre året. Etter hvert likte han det. Eller kanskje likte han bare tanken på at dette var noe som hørte adventstiden til? Akkurat som kalenderen med innpakkete gaver og en adventsserie på NRK. I år begynte jeg igjen tvangslesing av den samme boka for de andre to. Midtimellomgutten synes sjelden noe helt nytt virker spennende, så han var motstridig helt fra begynnelsen av. Da bestemte mamma, som jo verken er opptatt av engler, Jesu' fødsel eller julens egentlige budskap at han måtte høre seg gjennom de tre første dagene. Mest fordi mamma ønsker at dette skal være en tradisjon. Fordi mamma liker boka. Nå har jeg vært borte etter at de tre første kapitlene ble lest, så jeg frykter at boka er vraket. Midtimellomgutten likte det godt mens jeg leste, han var storøyd og muntlige avbrytelser handlet om bokas fortelling. Søsteren hans er nok for liten, så hun var mer opptatt av å lete gjennom legohaugen på gulvet mens jeg leste. Hvis årets konklusjon er takk, men nei takk, så har jeg tenkt å prøve meg igjen neste år. Jeg gir meg da ikke så lett!

Selv tror jeg at jeg hadde både adventskalender og julestrømpe helt til jeg flyttet hjemmefra. Da var jeg 21 år og egentlig moden for å klare meg uten. Den første jula uten mamma lagde imidlertid kjæresten og jeg kalender til hverandre. Min undring var derfor meget stor da eldstemann i fjor sa at han ikke ville ha pakkekalender. Kanskje sier det en del om hvor lite spennende pakkene han hadde fått året før var? Jeg anstrenger meg for å unngå at julekalenderen blir jul 24 dager i strekk, kanskje lyktes jeg altfor godt? En kollega fortalte nylig at hennes barn skrev ønskeliste til adventskalenderen. Hvis jeg hadde gjort det, hadde kanskje kalenderen overlevd lenger her også? Men da hadde jeg brutt med ambiasjonen om at mine unger ikke skal forvente hele verden i en pakke. Hele verden hver dag, det blir jo hele universet det og hvordan skal det kunne toppes med en julegave? Han har jo dyre nok gaver i utgangspunktet etter hvert som han vokser seg større.

Hjemme hos mamma og pappa fikk vi alltid en lapp i julestrømpa med hilsen fra Fjompen, Gompen og Stompen. Heter virkelig nissebarna det?! På lappen stod det som regel at vi kunne ta en rødbrus i kjøleskapet. Det ene året der den tradisjonen ble brutt, ble det leven i heimen! Faren min var ofte morsom og noen ganger "morsom". Året med tradisjonsbruddet hadde de sikkert vært hos en nabo på lille julaften og smakt på julerødvinen. Pappa fylte strømpa med poteter og gulrøtter og en lapp fra nissebarna om at det var lurt å være sunn før selve jula. Jeg tror nok han angret bittert på morsomheten da han ble vekket av to illsinte småjenter som våknet få timer etter at han hadde lagt seg og fant noe helt annet enn tradisjonen tilsa i strømpene sine. Etter den tid overtok tradisjonsmesteren ansvaret igjen og julestrømpene årene etter var som de skulle være.

En tradisjon som har blitt stilt på prøve her i huset, er det å komme syngende inn på barnas rom når de har bursdag. Pakker, kake med lys og altså bursdagssang. Min bedre halvdel er ikke vant til det og skjønner ikke vitsen med det. Det blir stress på morgenen, det blir smuler i senga og det er da mye bedre å ta det etter at alle har stått opp? I år har han ved to av tre anledninger til og med glemt det. Ved siste bursdag for noen uker siden, hadde han gjort avtale om et møte som innebar at han måtte dra ekstra tidlig hjemmefra. Han fortjener ikke noen negativ betegnelse av den grunn, men å tenke at en som blir 5 år og sitrer av spenning, skal kunne vente med pakker til etter barnehagen?! For meg er det en helt ukjent tanke og her blir nok min gledelige tradisjon en tvangstrøye for ham. Han prøvde seg igjen denne morgenen for noen uker siden, da jenta myste mot lyset med bustete hår og putemerker på kinnet. Det så fælt ut, mente han - å bli vekket på den måten. Pøh! Det er da ikke fælt i det hele tatt, det er en herlig utløsning av en forventningsfull fryd.

Andre tradisjoner jeg nekter å gå glipp av er juletrepynt i kalenderen lille julaften og pepperkakeform den dagen det skal bakes. Vi har allerede altfor mye juletrepynt og omtrent en million pepperkakeformer, men jeg gir meg ikke! Noen ting er det bare meningen man skal fortsette med selv om det for lenge siden har mistet både fornuft og funksjon.

Hver gang NRK presenterer en ny adventsserie for ungene dukker diskusjonen opp på sosiale medier. Hva er dette for noe? Hva i all verden har mobbing i en adventsserie å gjøre? Hvordan kan de vise noe med slemme voksne i førjulstiden? Vi vil da virkelig ikke ha noe som ligner på den harde virkelighet inn i den varme boblen rett før jul?
Egoistiske voksne? Nei takk!
Bøllete klassekamerater? Nei takk!
Barn som utestenges? Nei, alldeles ikke!
Røde og blå som ikke liker hverandre?? Begynne å snakke om fordommer før jul? Er du sprø?
Fedre som jukser for å vinne over barna? Nei!
Riddere som truer barn? Nei, de skremmer barnet mitt?
Vise frem at noen har så dårlig råd at de kan kastes ut av hjemmet rett før jul? NEI og atter nei!
De stedene der jeg ferdes, trekkes ofte "Jul i Skomakergata" frem som det trygge, gode og hyggelige alternativet. Det er juleserien sin det, med lavt tempo, hygge og gjenkjenbarhet. Roen og trivselen holder seg helt til en sier at hennes unger synes Skomakergata er drepende kjedelig. Da murres det om hektiske barn, barn skadet av tidens travelhet. Eksplosjonen kommer da en eller annen slenger inn at hun synes skomakeren er litt ekkel når han omtaler Stine som lillekjæresten sin og klemmer på henne. Man tuller da ikke med tradisjoner!

Jeg har fagkunnskap nok til å tenke at noe av opptattheten av tradisjoner kan nærme seg tvangstanker. Det gjelder selvfølgelig kun de andre, mine tradisjoner er hyggelige og verdifulle og ikke noe man tuller med. Jeg skal nok få dem til å like "Julemysteriet" neste år!

Konfekt til jul

De siste årene har jeg lagd konfekt til jul. Noen følger med oss fra år til år, noen fjernes og noen legges til. Jeg bruker silikonformer, da ser de fine ut uten at innsatsen egentlig er særlig stor.


Hjerter med smash og salt
Dette holdt til ca 30 stk 
Smelt 200 g lys sjokolade. Det er enklest å gjøre det i mikrobølgeovnen. Jeg setter på full effekt og tar skålen ut ca hvert 30. sek og rør godt. Alt skal ikke være smeltet, men smeltes av varmen fra resten av sjokoladen. Hvis det blir for varmt vil sjokoladen bli matt når den stivner. Bland med ca 100 g knust smash og litt salt. Helles i formene og sett til avkjøling.


Stjerner av mørk sjokolade med bringebærgele
Dette holdt til ca 25 stk
Lag gele, men bruk kun 2 dl vann og sett til avkjøling. Geleen må være halvstiv før den helles i formen.  Smelt 200 g mørk sjokolade. Hell i formene og la dem stå noen minutter slik at innsiden dekkes. Snu formene opp ned og hell ut den overflødige sjokoladen. Hell det gjerne ut på et bakepapir, da kan du bruke det på nytt. Hell i den halvstive geleen, ikke helt opp til kanten og sett til avkjøling igjen. Smelt resten av den mørke sjokoladen og hell over geleen. Sjokoladen bør være nesten kald, ellers vil geleen smelte.


Runde karamellsjokolader
Dette holder til ca 15 stk
Kok karamell av 1/4 dl fløte, 1/4 dl sirup og 1/4 dl sukker. Blandingen skal koke over nokså svak varme i ca 30 min. Pass på å røre underveis. Karamellene skal være myke når de er ferdige, så avbryt kokingen underveis hvis blandingen blir for mørk. Ta av fra varmen og tilsett 1/4 dl melis og 1 ss smør. Bland godt og sett til avkjøling. Smelt 200 g lys sjokolade, hell i formene. La formene stå noen minutter og hell ut overflødig sjokolade på et bakepapir. Da skal innsiden av formen være dekket mens det er plass til karamell inni. Når karamellen er kald og sjokoladen stivnet, bruk en teskje til å ha karamell inni sjokoladen. Smelt restene av sjokoladen og dekk over karamellen.


Hvite sjokoladefirkanter med mokkakrem
Dette holder til ca 15 stk
Kok opp 1/4 dl fløte, bland i 1 ts pulverkaffe og 100 mørk sjokolade. Sett til avkjøling. Smelt hvit sjokolade. Det er ekstra viktig å røre ofte mens du smelter den hvite sjokoladen, ellers vil den krystallisere seg. Hell sjokoladen i formene, la dem stå i noen minutter og hell ut overflødig sjokolade  på et bakepapir. Når mokkakremen er kald, helles den i formene og dekkes med resten av den hvite sjokoladen.



Firkløvere med bringebærkrem
Dette holder til ca 15 stk
Sikt ca 1/2 dl bringebærsyltetøy (det er best med rørte bringebær, men syltetøy fra butikken går sikkert også fint) gjennom en sikt slik at steinene blir borte. Kok opp 1/4 dl fløte og bland i 100 hvit sjokolade. Tilsett deretter bringebærpureen. Hvis du vil, kan du gjerne tilsette litt rosa kondidorfarge. Smelt 200 g lys kokesjokolade og hell i formene. La stå i noen minutter og hell ut den sjokoladen som ikke er stivnet. Når bringebærkremen er kald, helles den i formene og dekkes med resten av sjokoladen.

Hva ønsker du deg til jul?

Her i huset er det tre bursdager den siste måneden før jul, dessuten er skal de jo handles inn til selve jula. Vi voksne strever når vi blir stilt spørsmålet om hva vi ønsker oss til jul. Midtimellomgutten har skrevet liste til Nissen og sier dessuten "Det ønsker jeg meg til jul!" for hver reklame som flimrer over skjermen. Nok en grunn til å fjerne kanalene som strømmer over av lyd og dårlig handling. Og altså reklame.

Minstejenta ble nettopp fem og vi hadde vårt svare strev med å finne ut av hva hun ønsker seg. Den kyniske fortolkningen av strevet er selvfølgelig at hun har alt allerede. Det er dessverre langt på vei sant. Det er imidlertid ikke mere sant for henne enn for broren og han ønsker seg altså veldig mye. Forklaringen er imidlertid også at hun har blitt ørlite forvirret. "Jeg kan jo ikke si hva jeg ønsker meg, mamma. Da får jeg det ikke!" At dette ikke handler om bursdags- eller juleønsker, men mer om at man kan ønske seg noe når en stjerne faller, se det spiller ingen rolle. Til slutt fikk jeg lurt henne litt ved å spørre om hva hun så i lekebutikken sammen med mormor og som hun hadde lyst på. Men også da navnga hun bare én ting og den fant vi ikke noe sted. Vi endte med å kjøpe noe vi trodde hun hadde lyst på og var vel nesten like spent som henne da hun åpnet gaven. Svaret var "Tusen takk! Akkurat det jeg ønsket meg. Det var det jeg visste, når man ikke sier hva man ønsker seg, så får man det!" Så nå er vi altså like langt når vi snakker om julegaver. Hun kan ikke si det, for da får hun det ikke.

Eldstemann er omtrent som oss andre, han vet ikke hva han ønsker seg. Eller noen ønsker har han nok, men han skjønner at de er i overkant fordringsfulle. Han har samme ønske som nabojenta tror jeg, hun ønsker seg Ayfon 5. Det får de neppe, verken eldstegutten vår eller yngstejenta til naboen. Han øsker seg derfor penger. Han får det sikkert også og etter hvert får han kanskje også den telefonen han gjerne vil ha.

Mine foreldre svarte alltid at de ønsket seg snille barn til jul. Jeg vil påstå at det hadde de allerede. Ikke hver dag selvfølgelig og ikke hele tiden, men sånn i det store bildet. Det tror jeg de i hovedsak var enige i, så kanskje de også mente å si at de ikke visste hva de ønsket seg. Jeg har snille barn, så det ønsker jeg meg ikke. Eller jeg ønsker jo at de fortsetter å være snille, men har ingen tro på at det er juleønsket som avgjør om trenden fortsetter eller ikke. Dessuten kan det vel hende at minstejentas magiske tenking faktisk er gjeldende for akkurat dette. Hvis jeg sier at jeg ønsker meg det, så kanskje jeg ikke får det? Pappa endte alltid med et slips fra oss. Tror slett ikke han ønsket seg det og tror slett ikke de var så fine heller. Jeg ender ofte opp med minst én kokebok er glad for det. Man kan aldri få for mange kokebøker!

Vi får bare konkludere med at vi er produkter av overflodssamfunnet. Vi ønsker oss svært lite og savner enda mindre. Da får vi glede oss over at det tross alt alltid er glede hos store og små når pakkene er åpnet. Forventningene er store og de innfris faktisk alltid.

De flinke barna klarer alt og det er kanskje alt de klarer?

Jeg er en nokså flink pike. En sånn som gikk stille i dørene hjemme. En sånn som klarte meg bra på skolen. En sånn som smilte til alle de gamle damene. En sånn som var ganske god på fotballbanen. En sånn som voldet foreldrene mine få bekymringer. En sånn som hadde venner, men ikke en sånn som var av de kuleste.

Den henger vel med meg, flinkheten. Jeg tok en utdannelse. Jeg sitter her i huset som er mer enn romslig nok. Jeg har tre fine barn, en herlig mann, en jobb jeg trives med og som jeg behersker. Jeg baker kaker til ungene, jeg trener når jeg har tid, jeg har gode venner og har det godt i livet mitt.

Man kan vel si at jeg er flink til å være flink, men jeg er ikke så flink til å ikke være flink. Jeg har nok en del ganger i livet mitt sagt nei takk til en utfordring hvis jeg var i tvil om jeg ville beherske det som ble satt frem for meg. Hvis jeg tror jeg ikke vil være god, har jeg lett for å tenke at det ikke er gøy. I voksen alder har det kun vært det å være nyforelsket som har tvunget meg ut av komfortsonen min. Da jeg måtte velge mellom å være sammen med kjæresten for å feire nyttår og det å tenke at snowboard ikke var gøy, valgte jeg brettet. Heldigvis klarte jeg meg ganske bra, så da var det gøy.

Jeg beundrer dem som ikke tar seg selv så høytidelig når det gjelder prestasjoner. Som sier "Dette kan jeg ikke i det hele tatt, så det er gøy!" Selverkjennelsen forteller meg at jeg nok fratar meg selv mange positive opplevelser når jeg så sjelden gjør noe jeg ikke kan, men i det enkelte tilfellet har jeg allikevel lett for å takke nei når utfordringen står foran meg. Jeg kan le av meg selv og tåler at andre ler av meg, men jeg trives bedre når jeg løper fortest enn når jeg løper saktere enn alle andre.

Et mål for meg selv i oppdragelsen av ungene mine, var at de skulle bli flinkere (uups, der kom det ordet igjen!) enn meg til å gjøre ting de ikke kan. Så langt ser det ut til at jeg ikke har lyktes med den eldste. Han har også vært en sånn unge som har fått til mye og som har vært vanskelig å motivere til det han ikke trodde han kunne. Heldigvis er mange av oss født med en tendens til å overvurdere egne ferdigheter når vi er små, så både han og jeg holdt ut med leseopplæring, fotballtreninger og synging i klasserommet lenge. Så lenge at vi faktisk ble gode lesere, greie fotballspillere, men sluttet å synge utenfor husets fire vegger. For de andre to barna er det for tidlig å konkludere med hvorvidt de blir sånne som hiver seg utpå alt og som ikke bryr seg om egne prestasjoner, men jeg er slett ikke sikker på at jeg når målet om at flinkhet ikke henger sammen med opplevd glede.

Brownies

Jeg dobler like godt min opprinnelige oppskrift, kaker blir borte som dugg for solen hjemme hos oss. Minstejenta elsker å være med når jeg baker og foreløpig kan hun fint sitte på benken. Hun fikk eget bakeutstyr til 5-årsdagen så nå er det ekstra stas med baking!

400 g kokesjokolade

100 g smør

4 egg

5 dl sukker

150 g hvetemel

1.5 ts vaniljesukker

1.5 ts bakepulver

(150 g hakkete valnøtter hvis du vil)

Smelt sjokolade og smør, enten over vannbad eller i mikrobølgeovn. Hvis du bruker mikro, er det lurt å ta bollen ut innimellom for å røre. Det har lett for å svi seg. Hvis du bruker vannbad, sikre at det ikke kommer vanndamp i sjokoladen. Da blir den grå. Pisk egg og sukker til eggedosis. Sikt i det tørre og bland forsiktig. Hvis du vil ha nøtter i, bland de med melet.Ha til slutt i sjokolade- og smørblandingen. Hos oss vil ikke ungene ha nøtter, så de dropper jeg. Ha i en smurt og strødd form, 30 x 40 cm Stekes midt i ovnen på 175 grader i 20-25 minutter. Heller for lite enn for mye! Skjæres i ruter når den er kald og drysses over med melis.

Oppskriften fikk jeg av en medstudent for noe som etter hvert har blitt ganske lenge siden. Jeg har brukt den mange ganger. Takk Anne!

Jentebursdag

Denne uka ble husets yngste fem år. Med hennes to eldre brødre, har jeg som bakemamma vært gjennom sjokoladekaker i mange versjoner. Sjørøverskip, tog, fotballbane, Star Wars-landskap med dødsstjerne, Lynet McQeen og racerbilkake. I fjor hadde den unge frøkna en nokså enkel toetasjes kake. I år var det Barbiebursdag og da måtte det jo være en barbiekake!

Jeg kjøpte masse bursdagsgreier fra en engelsk nettleverandør, deriblant en kakeform til Barbie. Det var billig, men fortolling i regi av Bring er ikke noe å rope hurra for! Etter ørti henvendelser, blant annet en som sa at man ikke kunne oppgi prisene i pund når detaljert faktura skulle sendes inn, kom pakken frem dagen før kaka skulle bakes. Holder det!

Selve kaka ble laget med den faste sjokoladekakeoppskriften min. Jeg fylte formen til Barbies kjole ca 2/3 full og lagde i tillegg en brødform som ble brukt til cake pops. Det er vanskelig å steke en så høy kake, jeg stekte min på litt lavere temperatur enn ellers (170 grader). Den måtte stå i 1 time og 15 minutter før den var ferdig.

Jeg delte bunnen i tre og hadde to lag med sjokoladekrem mellom før jeg dekket hele utsiden med et nokså tynt lag med den samme kremen. Kaka bør stå i kjøleskap en stund før den dekkes med kjole. Jeg brukte ferdig sukkerpasta, fant en pakke på Jernia med ferdig farget sukkerpasta i tre nyanser. Akkurat passe til vår Barbie!





Jeg pyntet først overkroppen til dukken, lagde et korsett og pyntet det med perler. Deretter lagde jeg "underskjørt" av to remser sukkerpasta før jeg kjevlet ut selve skjørtet. Det var litt klønete å få det passe tykt. Ville ikke ha det for tykt, men det gikk i stykker når det ble for tynt.











Barbie stod med hendene i været og håret surret opp i en strikk mens jeg gjorde meg ferdig med pynten. Jeg brukte spiselig lim og sukkerperler. Til slutt sprayet jeg på perlemorskimmer og lagde en bord med en ferdig glasur. Sistnevnte ville jeg nok droppet hvis jeg skulle gjort det på nytt og sprayen kom litt ujevnt på.

Sånn så hun ut da gjestene hadde angrepet skjørtet!










I tillegg lagde jeg altså cake pops. Smulet opp en drøy halvpart av kaka i brødformen og blandet med den samme sjokoladekremen. Lagde små kuler som ble satt kaldt før de ble dyppet i smeltet sjokolade og deretter i ulike former kakepynt.











Bursdagsjenta selv var fornøyd og da er mamma også fornøyd!

Miljøkampen er tapt

Her har jeg i min enfoldighet trodd at jeg minst er miljønøytral. OK, jeg flyr noen ganger i året og jeg kjører bil stort sett hver dag selv om det går tog samme vei. Ungene mine har altfor mye greier og vi kaster mat innimellom.

Vi er i hvert fall gode på sortering av søppel og har varmkompost i hagen for alt matavfall. Eldstegutten stønner og synes det stinker. Mannen har gått på kurs og har lært at det ikke skal lukte hvis man gjør det riktig. Konklusjonen er selvfølgelig at det er ungens nese som tar feil, komposteringen kan da ikke være gal.

Uansett er det en glede når jorda spres utover solsikkefrøene på våren og det gir ekstra glede når mange meter med solsikker stråler på sensommeren og vi vet at de lever av maten vi ellers ville kastet. Vi sorterer plast, glass, metall, papp og papir også. Veldig konsekvent faktisk. Såpass at det føles direkte rampete å være på ferie eller hyttetur og kaste alt i samme pose.

Denne helgen har jeg imidlertid fått hjelp til å forstå at ingenting av dette monner. Jeg har nemlig fått tre barn. Tre barn på to voksne, jeg har sørget for et bidrag til at jordens befolkning vokser. Jeg har produsert et menneske for mye som konsumerer, som reiser, som handler og kaster, som bruker og forbruker. Kanskje til og med et menneske som overforbruker.

Ofte synes jeg Thomas Hylland Eriksen overdriver, at han er stor i kjeften, at han er unyansert og bombastisk. Det er ikke mange nyanser i hans kronikk i denne ukens A-magasin heller, men det betyr jo ikke at han tar feil. Det er jo riktig at det er for mange mennesker på jorden. Det er sikkert riktig at befolkningsøkningen er for stor. Det er jo riktig at vi i den vestlige verden forbruker for mye, vi tærer for mye på jordens ressurser og vi forurenser for mye. Det er sikkert også riktig at mine tre unger er en større trussel for jorden totalt sett enn en fattig familie i Afrika eller Sør-Amerika. Ved å produsere et menneske i pluss har jeg altså overskredet min kvote.

Jeg har en barnløs søster da, det har mannen min også. Kanskje det hjelper? At totalt sett i den utvidete familie ikke har økt verdens befolkning? Vi har faktisk redusert den litt.

Mitt ønske om tre barn var selvfølgelig utelukkende egoistisk. Tidligere har jeg tenkt at rettferdiggjøre denne egoismen ved at jeg gir dem gode oppvekstvilkår, at vi ivaretar deres behov, at de skal vokse opp til å bli samfunnsnyttige. Men så hjelper altså ikke det helt. Det hjelper kanskje heller ikke at jeg motbeviser min biologkompis' hypotese om at mennesket er den eneste arten der de minst egnete får flest barn. "Survival of the unfittest".

Mitt eneste forsvar får være at jeg i hvert fall ikke har gjort alt det kronikken raljerer over. Jeg har ikke flydd inn en au pair fra Flippinene. Og hvis jeg skal følge argumentasjonsrekken, bør jeg ikke ønske meg mange barnebarn når den tiden kommer. Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer å stå for det. Jeg er vel dessverre slik som mange andre. Når behovet for egen tilfredsstillelse skal veies opp mot jordens beste, kan det hende at mine ønsker er egoistiske. Så får vi heller sortere søppel og skylle melkekartonger og håpe at det monner bittelitt.

Klassereise?

I helgen var vi ute og fløy. Jeg er gift med en som ofte er ute på vift. Jeg er i hvert fall gift med en som bruker SAS så ofte at det av og til kan omdannes til en reise som jeg også kan være med på. Denne gangen fikk vi billetter på 'Economy Extra' og jeg fikk virkelig se at det er forskjell på folk. Det var noen rader med businessplasser, én rad med economy extra og en hel haug med rader med vanlige economyplasser. Mine reiser utføres alltid baki der et sted, jeg har derfor aldri reflektert noe særlig over hvordan flyselskapene gjør forskjell på folk. Eller det har jeg vel, det stakk i den grønne delen av meg da vi fløy tur-retur Florida i sommer og så at noen hadde tilnærmet senger og god plass. Jeg hadde ikke noen luksusfølelse der jeg satt med den febervarme ungens hode i fanget i 10 timer og ikke kunne røre meg i det hele tatt.

Men altså, klassereisen i helgen. Det er underlig å se hvordan de på business får porselenskopper til kaffen når jeg får plast, hvordan de får servietter av stoff mens jeg får maten pakket i isopor, hvordan de får varm mat mens jeg får kjip og kald mat. Det som er enda underligere er at alle de andre, alle de som er som folk flest - de får ingen ting. Eller det er ikke sant, nå må jeg yte SAS rettferdighet. Alle får kaffe. Rett skal være rett. De kan til og med velge te hvis de foretrekker det.

Det er jo sånn på alle andre områder i det kommersielle markedet - man får det man betaler for. Mange penger gir mye luksus, lite penger gir lite luksus. Det er bare så forsvinnende få anledninger der det gjøres så åpenlyst. Når jeg kjøper en billig vin og en annen kjøper den dyreste vinen på spesialimportlisten, så får vi begge det vi betaler for. Vi gjør det bare hver for oss og nyter det sikkert begge to. Når jeg kjøper en litt dyrere jakke enn den billigste på HM, så får jeg sikkert en litt varmere jakke. Vi gleder oss sikkert imidlertid begge over den nye jakka.

Hos SAS settes det opp sånne papirlapper på seteryggene "Business class from this seat". Det kommer et pling over høyttaleren der passasjerene oppfordres til å stå i kø fra economy og bakover når de skal vente på tur på toalettet. Alle skal vite sin plass og alle skal få synlige bevis på hvilken plass de har. Servering, antallet smil, mengden oppmerksomhet og kvaliteten på serviset.

Kanskje er det min egalitære oppvekst som gjør at jeg rynker litt på nesen av opplegget? Jeg tror jeg får en liten følelse av hvordan det er å tilhøre et samfunn der kastene fortsatt eksisterer. Å hele tiden være den som skal være glad for kaffe og te, det er ganske nedverdigende egentlig. Hver eneste dag å måtte vente bak en viss strek for å ikke forstyrre de bedrestilte hvis jeg må vente i kø, hadde det vært noe for meg? Heldigvis er det ikke sånn i dagens Norge, selv om det er grunn til å frykte at de sosiale forskjellene øker etter hvert som velstanden er stigende og utdanningskravene skjerpes.

Utover flyreisene og litteraturen jeg har lest om kastesystemet, er det fra sosialpsykologipensum jeg kjenner virkningen av å lage klare skiller mellom folk. Den gangen da etiske kommitteer ikke fantes og da merkelappen 'forskning' unnskyldte det meste, da ble det gjennomført noen heftige studier av hvordan folk lekende lett tilpasser seg å være Overklasse. På 60-tallet fikk skoleelever erfare hvor raskt både medelever og lærere tilpasset seg at de blåøyde var de brunøyde totalt overlegne. I det samme tiåret ble studenter delt tilfeldig i en gruppe voktere og en gruppe fanger og skulle befolke et fengsel. Det tok kort tid før noen ble hundset og noen var hundsere.

Muligens hadde flyturen artet seg annerledes for meg hvis jeg var vant til tanken om at jeg er bedre enn noen andre, at jeg fortjener gratis mat mens andre skal takke for kaffe. Muligens ville jeg ikke skjemtes over å legge stoffservietten over fanget og kose meg med det varme måltidet mens bermen ventet på tur på toalettet langt vekke fra meg. Men nå som ting er som de er, konkluderer jeg med at jeg trives godt sammen med bermen. Bortsett fra hvis noen skulle tilbudt meg gratis plass i de gode setene som skal omgjøres til seng neste gang jeg skal fly langt. Da tror jeg at jeg takker pent og nyter følelsen!

Perfekt i Barcelona, bra i bilen og kjedelig på nattbordet

I helgen har jeg vært i Barcelona. Tur med mannen. Bare han og jeg, ungene var hjemme med mormor. Man skal vel ikke se bort i fra at de herlige omgivelsene gjorde noe med mitt humør og dermed også med bokopplevelsen. Når det så i tillegg var slik at handlingen faktisk utspiller seg i Barcelona og personer som nevnes i historien er Gaudi og Güell og stedene nevnes omtrent som på turistbussen vi tok rundt i byen, ja da blir det en herlig leseopplevelse! Å ha tid til å lese en bok ferdig på noen få dager er selvfølgelig også herlig.

Boka heter "Lukkede rom" og er skrevet av Care Santos. Handlingen spiller seg rundt en familie i Barcelona, over omtrent to hundre år. Det er en nåtidshistorie (jada, her også) og så hopper fortellingen frem og tilbake i fortiden. Akkurat det var snedig, for noen ganger visste jeg hva som kom til å skje etterpå mens jeg leste et avsnitt. Underholdende, levende, vakkert og kanskje også fort glemt. Anbefales uansett fordi den gir en god opplevelse der og da. Det skal man jammen ikke kimse av.
Terningkast: 4

"Udødelighetens eleksir" av Gabi Gleichmann er fortellingen til en jødisk familie i Europa fra 1100-tallet og frem til i dag. Den aldrende Ari er døende i Oslo rett før sekelskiftet. Han har ingen barn og med ham vil slekten Spinoza dø ut. Han ønsker derfor å skrive ned slektens historie for å unngå at slektshistorien hans dør ut med ham.

Slektens eldste sønner har fra sin far fått fortalt hemmeligheten om udødelighetens eliksir og plikter å holde den hemmelig for alle andre enn sin egen eldste sønn. I tillegg til denne hemmeligheten, nedarves en enorm nese og en plutselig og voldsom død.

Fortellingen gir en god historieundervisning, om Europa generelt og om jødenes situasjon spesielt. Boka er en murstein, som i lydbokformat innbefatter mer enn 20 meningsfulle timer i bilen. En venninne lurte på om jeg ikke blir utålmodig av lydbøker, det går jo så treigt. Joda, det gjør det, men det gir en helt annen leseropplevelse enn å pløye gjennom boka selv. Denne er vakkert skrevet, språklig spennende og har altså en spennende historie å fortelle.
Terningkast: 5


"Alene sammen" av Abraham Verghese er en internasjonal toppselger. Historien omhandler tvillingbrødrene Shiva og Marion som blir født på et misjonssykehus i Etiopia av en indisk nonne. Moren dør under fødselen og faren, en britisk sky lege, forsvinner rett etterpå. Barna vokser opp blant de andre legene på sykehuset mens samfunnsendringene raser i Etiopia og revolusjonen truer.

Guttene deler det meste, etter hvert også forelskelsen i den samme jenta. Dette splitter de to guttene og Marion ender med å flykte til New York. Omstendighetene vil det slik at han trenger hjelp og må ty til de to i verden som har sviktet ham grovest - faren og broren.

Jeg tror dette er en bra bok. Språket er bra, historien burde fenge. Det er spennende å lære noe om Afrika og om misjoneringens effekt og plass. Allikevel kjedet boka meg. Jeg begynte på den i høstferien og er ferdig først nå. Fem uker på en bok er ikke et kvalitetsstempel. Kanskje sier det noe om min hverdag de siste ukene, kanskje ville det vært annerledes hvis jeg hadde hatt tid til å lese mer. Allikevel må jeg altså si at den kjedet meg og at jeg ikke skjønner hvorfor så mange har kjøpt den. Terningkast: 3

Matbevisst eller jålete?

For noen uker siden leste jeg om en mat- og vinekspert som ikke lenger ble invitert hjem på besøk til vennene sine. Forklaringen var nok såre enkel - han hadde i lengre tid tatt med seg egen mat og egen vin når han kom på besøk. Det han fikk servert borte var nemlig ikke bra nok. "Nå inviteres jeg ikke lenger bort og det synes jeg egentlig er bra", sa han. Det er jo forsåvidt en ærlig sak. Både det å mene at ingen andre er like gode som ham. Og det å si takk, men nei takk, hvis det vi serverer ikke er godt nok, så trenger du ikke komme. Det som er mest fremmed for meg, er hvordan eksperten fremstiller dette som helt sosialt akseptabelt.

Mannen min protesterer når jeg omtaler oss som middelaldrende. Jeg lurer på når man er middelaldrende, hvis det ikke er midt i livet. Og jeg lurer på om jeg ikke må tenke at jeg er sånn omtrent midt i livet når jeg er nærmere 45 enn 40. Men altså, det kan hende jeg rett og slett er middeladrende, gammel og sur når jeg reagerer på historien om å ta med seg sin egen mat på besøk. Jeg vil kalle det uhøflig og sosialt inkompetent. For meg har besøket hos venner og av venner, et annet innhold enn kun en gastronomisk perfekt opplevelse. Dessuten tenker jeg at det er snobbete, nedlatende og lite ivaretakende å understreke at jeg er bedre enn deg. Vi har av og til en liten familiegjest på besøk her, faren er kokk på en anerkjent restaurant. Ungen skjønner, og jeg skjønner, at faren er bedre til å lage mat enn meg. Allikevel skjønner vi begge at anledningen til å poengtere det er over. Da han var fire år, var det sosialt greit å understreke det, nå er det ikke like greit lenger. Det skjønner han og det skjønner jeg. Det skjønner ikke mateksperten som var intervjuet og det skjønner ikke jeg.

Men samtidig så skjønner jeg det litt. Vi lever i en tid og i et samfunn der mat ikke hovedsakelig er ernæring. Vi lever med at en mengde eksperter, både utdannete og selvutnevnte, problematiserer "alt" vi spiser. I følge en lege som ga forelesninger under studietiden, ble man autistisk av å drikke melk. I disse dager er svært mange opptatt av karbohydrater. Jeg er så langt forskånet fra gjester som forventer lavkarboservering, men skjønner at det kommer før eller senere. Det må innrømmes at det påkaller minst lettere irritasjon når jeg i butikken opplever at de ikke har smør. Når så mange skal livnære seg hovedsakelig av produkter langt oppe i næringskjeden, så blir det for lite av dem. En ting er jo at jeg kan leve med margarin. Eller som nå, med fransk smør produsert etter norsk oppskrift. En annen ting er at alt dette fettet, alt kjøttet, det skal jo produseres av noe. Jeg er ikke skadelidende, men lurer på hvordan det er med dem som fra før har for lite? Når så mange kornprodukter må brukes for fø opp kyr og griser å forhindre at feite vestlige innbyggere skal bli tynnere, så blir de kanskje veldig tynne de som fra før ikke hadde nok?

Og så er det fokuset på e-stoffer, på kortreist mat, på enkel mat, på riktig mat, på balansert mat og på økologisk mat. På mat som skal sørge at vi ikke får kreft, at ungene ikke får ADHD, at psykiske lidelser ikke oppstår. At vi blir slanke, vellykkete og friske. Jeg mener ikke at det er galt og jeg tenker at det er viktig å være bevisst på hva som er sunt og hva et godt kosthold innebærer. Allikevel kan jeg ikke dy meg for å tenke at det grenser tett opptil snobberi. For noen vipper det godt over også.

Jeg er selv glad i mat, jeg legger selv ut oppskrifter på bloggen. Jeg legger selv ut bilder av de vellykkete kakene og dropper å nevne fiskepinnene. Jeg kan selv servere Grandiosa, men forteller utad om pizzaen med bøffelmozzarella og parmaskinke. Jeg bruker selv tid på å tenke gjennom hva som skal serveres når gjestene kommer og er ikke fornøyd med halvfabrikata. Jeg rynket selv på nesa da mannen i den første gjestemiddagen jeg var på hos ham, ville servere ferdig karamellpuddig fra Tine. Jeg står dermed i fare for å bli veldig kald her i glasshuset mitt. Jeg lurer allikevel på om vi står i fare for å bli noen skikkelige matsnobber som bruker mat som konkurransearena. Jeg lurer på hvor matgleden blir av i strømmen av samtaler om karbohydrater, fett, e-stoffer og om riktig balansering av syre og sødme i måltidet.

Happy Halloween

I rekken av ting jeg aldri skulle gjøre, har jeg de siste årene føyd til nok en ting. Vi feier Halloween. Ikke bare fordi ungene bønnfaller om det og jeg ikke vil at de skal falle utenfor sosialt, men fordi jeg synes det er gøy.

I år var det små porsjonspizzaer, mumiepoteter med kjøttboller, rundstykker formet som fingre, salat, edderkoppmuffins og spøkelsesslottsjokoladekake. Moro!

Mumiene er laget av bakte poteter
der jeg gravde ut det meste av innmaten,
fylte med italienske kjøttboller og stekte
dem en gang til sånn at osten smeltet. 

Vanlig rundstykkedeig med kun
hvetemel og en negl laget av mandel

Helt vanlige muffins med orange
glasur og edderkoppnett laget
med en svart "sprutepenn" 

Sjokokoladekake i to lag, med
marengsspøkelser og tårn av papp

Sjokoladekake til FN-kafé

I morgen er det FN-dagen og jeg har igjen meldt meg til kakebaking til barnehagen. Det blir noen eksportkaker i løpet av året altså! Veldig ofte er det en langpannesjokoladekake som bæres med ut døren. De siste årene har jeg brukt den samme oppskriften om igjen og om igjen. Den holder seg godt, det tar lang tid før den blir tørr. Ikke at jeg har opplevd at det er en utfordring, den blir alltid spist raskt opp!


Start med å sette ovnen på 180 grader.

9 dl hvetemel
9 dl sukker
2 ts natron
2 ts vaniljesukker
4 ss bakekakao
2 ts salt
Bland alt det tørre. Det er viktig å ha en stor bakebolle, det blir mye røre av denne oppskriften.

400 g smeltet smør eller margarin
1 beger lettrømme
4.5 dl lunkent vann
Smelt smøret, ha i rømme og vann, bland med det tørre. 

4 raskt sammenvispete egg has i til slutt. Jeg dropper ofte denne sammenvispingen og har aldri opplevd noe problem med det. Den ferdige røra virker nokså tynn, det er riktig. 

Hell i langpanne, helst med bakepapir i bunnen. Stekes langt nede i ovnen i 30-40 minutter. I oppskriften står det 30 minutter, det er for lite i min ovn. Stikk en tannpirker (uten mentolsmak!) eller annet ned i kaka, den er ferdig når det ikke sitter noe flytende på pinnen når du tar den opp igjen. Avkjøles før du har på glasuren. 




Glasur
150 g mykt smør
1 pk melis
2 ss bakekakao
2 ts vaniljesukker
0.5 dl sterk kaffe
Rør alt sammen sammen til en luftig krem som spres utover kaka. Pynt etter eget forgodtbefinnende. 

Kjemp for alt hva du har kjært?

Vi var på kino forrige. Så "Kon Tiki". Ble vel ikke superengasjert av handlingen. Ikke var det noen overraskelse at de kom frem heller. Ikke på noe punkt i historien lurte jeg på om de skulle synke eller ikke. Det vil være en overraskelse for meg hvis filmen får en Oscar. Ikke for at dette skal være en filmanmeldelse altså, jeg har bare tenkt en del på Heyerdahls engasjement i det han trodde på.

Hva ville jeg vært villig til å sulte på hoteller i New York for å samle inn penger til? Hva ville jeg vært villig til å risikere eget og kameraters liv for? Hva kunne vært så viktig for meg at jeg ville ofret ekteskap og tid med barna for å oppnå det? I hvilken situasjon kunne jeg finne på å begi meg ut i noe som alle mente var ensbetydende med selvmord uten synlig tvil?

Jeg er redd svaret er ingen ting. Eller jeg er glad for å si at svaret er ingen ting. Det er ingen ting i verden som er så viktig for meg at jeg er viktig til å ofre alt for å gjennomføre det. Kanskje er jeg overflatisk, kanskje er jeg enkel, kanskje burde jeg engasjere meg mer?

Det som kanskje overrasker enda mer er at de fire andre ble med på ferden. Støvsugerselgeren som ikke trodde en balsaflåte kunne holde seg flytende i 100 dager, hva i all verden var det som drev ham til å tigge seg med på ferden? Svaret er nok kanskje eventyrlyst, sensation seeking som jeg har lært at det heter og som vi visstnok varierer veldig i forhold til. Jeg selv dekker mitt behov for spenning gjennom noen heftige runder i berg-og-dal-bane eller en fotballkamp. Ganske bleikt fremfor tusenvis av nautiske mil på et fartøy som kun i teorien var bevist å skulle kunne klare ferden. En av ungene mine tror forresten det heter derg-og-bal-bane. Noe sier meg at begrepsutviklingen ikke er helt på plass. Vet kanskje ikke hva verken berg eller dal er da? Eller separerer ikke sammensetningen av ord i enkeltdelene det utgjøres av? Moro er det i hvert fall og korreksjoner stoppes hvis noen lar seg friste til å påpeke det. Slike uttalefeil er sjarmerende og i ferd med å dø ut i denne heimen der ungene vokser fortere enn jeg liker.

Jeg lar meg engasjere av ungene mine og ville nok sikkert vært villig til å sette eget liv på spill hvis jeg skjønte at et av ungenes liv var i fare. Utover finnes det nok ikke noe som jeg ville ofret alt for. Jeg legger kognitive ferdigheter og emosjonalitet på bordet når jeg kjemper for mine verdier eller hvis noen mener at den måten jeg utøver faglighet på er dårlig. Dø for det? Neihei! Aldri i verden! Så viktig er det da ikke.

Kjemp for alt hva du har kjært.
Dø om så det gjelder?

Nei takk, ikke noe for meg. Jeg er for enkel. Jeg er for pragmatisk. Jeg er heldigvis ikke avhengig av den éne tingen for å være tilfreds. Jeg mangler dessverre det altoppslukende engasjementet. Jeg mangler heldigvis det altoppslukende i livet mitt.

Verdighet ved sluttreisen?

Da jeg var yngre, kan jeg huske at jeg hadde kamerater som sa at de ikke ville bli gamle. De ville ikke bli hjelpetrengende, de ville ikke miste sin verdighet, de ville ikke lukte vondt og være en belastning for sine nærmeste og de ville bli pene lik.

Jeg har en venninne som i mange år jobbet i hjemmesykepleien og på sykehjem. Ære være henne for det og ære være alle andre som gjør denne jobben! Hun synes eldre er interessante, de har spennende historier å fortelle og de er takknemlige for hjelpen og for at noen har tålmodighet med dem. Det er mulig det gjør meg til et dårlig menneske, men jeg sliter med å ha den samme positive innstillingen i møte med en del eldre.

I mitt eget liv har jeg egentlig ikke forholdt meg så mye til eldre. Geriatri har aldri vært et aktuelt fagfelt og mine bestefedre døde svært unge og mine bestemødre døde på sett og vis med skoene på. Langt unna, i hvert fall geografisk og kanskje også emosjonelt. Nå har jeg en pappa som blir gammel med ekspressfart, langt tidligere enn hans kronologiske alder tilsier.

Det første skrittet ved verdighetsfratakelsen var å ta med meg bilnøklene hans hjem. Det er jo en ganske sterk inngripen i en voksen manns liv - å si at nå får du ikke kjøre bil lenger. Det neste var å innse at han måtte flytte på sykehjem. Søke plass uten å snakke noe særlig med ham om det, kjøre ham av gårde og gå hulkende ut fra avdelingen. Ikke fordi jeg var i tvil om at det var riktig, det har nok resten av familien strevd mere med, men fordi jeg synes det er så uendelig trist at den siste etappen i livet skal ha en slik karakter.

Nå har det gått halvannet år og det jeg synes er vanskeligst er hvem som er hans omgivelser, hvem han kan snakke med, hvem som ivaretar ham, hvem som utfordrer ham, hvem som bryr seg og hvordan bemanningen er på en demensavdeling. Når to roper på mamma, en gråter og to kjefter fordi ingen skjøner en jævla dritt og hvorfor i helvete er alle dørene låst, da ligger det ikke til rette for at den negative utviklingen skal bremses opp. Min pappa er så heldig at han i en alder av 21 traff en dame som har vært med ham siden og som sørger for at han får gått turer, at han fortsatt får nesten daglige opplevelser av at noen elsker ham og som virkelig anstrenger seg for å skjønne hva han mener når han snakker. De to har holdt sammen i et langt ekteskap og finner fortsatt glede i hverandres selskap. Så heldige er det ikke alle som er. Å tenke på hvordan de har det, er nesten uutholdelig. Å være den fysisk raske mannen som ikke aner hvor han er, hvorfor dørene er låst, hvem de andre i gangen er (selv om han har delt kjøkken og gang med dem i mange år) og som aldri får besøk, det må være nokså forferdelig.

En del av prisen å betale for å trenge offentlig hjelp i sluttetappen er at det er andre som bestemmer hva som passer best. Det betyr at man kan flyttes når som helst og i det tempoet en avdelingsleder mener er passe. Pappa har byttet avdeling to ganger tidligere, begge gangene internt på samme huset, men for ham er det jo helt nye omgivelser, helt nye folk, helt nye ropere og helt nye kjeftere og helt nytt personale. Vi vet jo etter hvert noe om hvordan endringer gjør uttrykket av forvirring sterkere og man vet at blant annet Ronald Reagan hadde et formidabelt fall i funksjonsnivå da han flyttet fra det hvite hus. Ikke fordi presidentgjerningen manglet utfordringer, men fordi han fungerte noenlunde i kjente omgivelser. Nå har pappa blitt flyttet igjen, med en dags varsel og alle bilder har blitt hengt opp på offentlige vegger på nytt, lenestolen er flyttet og blomstene er på plass i en ny vinduskarm.

Det er når jeg ser på hvem han nå skal tilbringe hverdagen sin med, at jeg skjønner at nok et trist skritt på den triste sluttetappen er tatt. Som en urolig, vandrende mann som ennå ikke er 70, skal han leve livet sitt sammen med 10 damer som er 15-20 eldre, alle i rullestol, nesten ingen pratende og alle helt apatiske. Det er da jeg beundrer min venninne som synes eldre mennesker er spennende og at jobben med dem er givende. Heldigvis møter vi en del slike på de ulike avdelingene vi har møtt det siste halvannet året. Og så tenker jeg tilbake på kameratene som ville dø unge og tenker at jeg skjønner dem litt. Jeg håper i hvert fall jeg slipper å ende livet i en avdeling der ingen snakker, der alle må mates og der alt handler om å vente. Vente på å bli tatt opp av senga. Vente på å få gå på toalettet. Vente på å få mat. Vente på å bli pratet med. Vente på mat igjen. Vente på besøk. Vente på at noen skjønner hva man vil. Vente på mat nok en gang. Vente på søvnen. Vente. Vente på avslutningen?

Nederlandsk, tysk og svensk bok

"Middagen" av Herman Koch er kanskje en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år. Handlingen utspiller seg mest på det mentale planet, men den ytre handlingen finner sted mens to brødre og deres koner spiser middag på en fin restaurant. Forfatteren gir noen glimrende innblikk i den ene broren, Pauls, indre dialoger, tanker og vurderinger. I utgangspunktet ligger det til rette for en hyggelig middag med god mat, god vin og god service på den dyre og fasjonable restauranten. Paul har imidlertid nylig fått kjennskap til at sønnen og nevøen har begått en grusom handling og vurderer om han skal fortelle det til de andre tre.

Etter hvert viser det seg at flere rundt bordet bærer på hemmeligheter og gjennom måltidet avsløres den ene hemmeligheten etter den andre. Det mest negative jeg kan si om boka er at den ble ferdig for fort! Boka er solgt til mange land, har ligget på bestselgerlistene i Nederland og Tyskland i mange år og det er planlagt film. Handlingen tar utgangspunkt i en reell hendelse og det gjorde nok debatten rundt den i Nederland særlig het og det gjør den ekstra aktuell også for meg som ikke har fått med meg historien rundt sønnen og nevøens handling.
Terningkast: 5

"På ferie med pappa" av Dora Heldt er en bok i motsatt ende av skalaen. Fort lest, enkelt plott, en del humring, dårlig oversettelse og kjapp underholdning. I følge omtalen har den tatt Europa med storm, det synes jeg er litt rart. På den annen side er det jo mye andre lett underholdning som leses av mange.

Christine er 45 og skal hjelpe en venninne å pusse opp et sommerpensjonat på en øy. Moren overtaler henne til å ta med seg faren sin siden moren skal operere et kne og faren ikke klarer seg alene. Faren er en geskjeftig type og mye av ferien til Christine går med på å begrense ham i hans mange påfunn og å holde egen utålmodighet i tømmene.
Terningkast: 3




I "Kunzelmann & Kunzelmann" viser Carl-Johan Vallgren at ikke alt nødvendigvis er som det ser ut til. Da Victor Kunzelmann dør, viser det seg at barna hans ikke egentlig har kjent ham og at han har vært en helt annen enn den de har trodd. Sønnen Joakim på sin side strever med å finne ut hvem han er og hvem han ønsker å være.

Historien veksler mellom de to mennenes historie. Jeg lot meg raskt engasjere av farens fortelling, den lærte meg også en del om kunst og kunstmaling. Sønnens historie tok det langt lengre tid før jeg ble grepet av og det var vanskelig å like ham. Mange og detaljerte beskrivelser av hvordan han studerte busene sine og spiste dem, er vel også et bevisst virkemiddel for at jeg skal synes han er ekkel og infantil. Det lyktes, for å si det sånn... Terningkast: 4

Læreren - the difference between doing good and doing great?

Jeg møter rett som det er noen som sier de er glade for å være lærere. De er glade for at de slipper unna bråkete unger, de er glade for at de slipper å være tålmodige med dem som lærer sent. De er glade for at de slipper å gjenta det samme om og om igjen. De er glade for at de slipper å tørke snørr, tårer og neseblod. De er glade for at de slipper kravstore foreldre. Eller de er glade for at de slipper foreldre som krever masse av skoleverket og ingenting av ungene sine. Eller de er glade for at de slipper å se på at det finnes foreldre som faktisk ikke bryr seg om hva verken ungene eller foreldrene gjør.

For min egen del er jeg også glad jeg ikke er lærer. Jeg er glad jeg ikke har en jobb der det er vanskelig å slippe unna med å ha en dårlig dag på jobb, jeg er glad det ikke er jeg som må yte selv om jeg har hodepine og er forkjølet. Jeg er glad det ikke er jeg som diskuteres ved 20-30 middagsbord flere ganger i året. Jeg er glad det ikke er meg som er gjenstand for historiefortelling i åresvis. Jeg har kamerater som den dag i dag, et stykke inn i 40-årene kan snakke om hvordan puppene til læreren så ut da de hadde svømming på ungdomsskolen. Jeg ser på Facebook at lærere navngis og bedømmes mer enn 30 år etter at de hadde de vurderende som elever. Jeg er glad det ikke er min arbeidstidsordning som stadig er gjenstand for latterliggjøring. Jeg er glad et helt lokalsamfunn ikke tenker at de er meningsberettiget om hvorvidt internopplæringdager faktisk brukes til det de skal brukes til. Jeg er glad jeg ikke er lovpålagt å møte 25 unger med et tilpasset opplegg i alle timer jeg er på jobb.

Men aller mest glad er jeg for at jeg ikke er så viktig for så mange barns utvikling. Jeg får ofte spørsmål om hvorvidt jeg tar med meg min egen jobb hjem, om jeg blir søvnløs av det jeg møter i arbeidshverdagen. Min trøst er at min innsats nok kan være viktig, men jeg er ikke viktigst. Jeg tenker at læreren må ha vanskeligere for å trøste seg selv med det. Nest etter foreldrene er det vel få voksne som er viktigere for barns utvikling enn nettopp læreren.

Selv har jeg vært velsignet med hovedsakelig gode lærere i min tid som elev. Enda viktigere - jeg har vært velsignet med lærere som har sett meg, som har oppmuntret meg og som har satt pris på meg. Nå tror jeg nok at jeg i egenvurderingens lite objektive lys kan tillate meg å tro at jeg var en elev det var nokså lett å like. Skoleflink, nokså lydig og nokså blid og utadvendt. Noen unger klarer å skape positive samhandlingsmønstre med sine omgivelser. Det barnet som møter den voksne med positiv forventning, får positiv oppmerksomhet tilbake og blir bekreftet i at voksne liker ham.

En logoped jeg jobbet sammen med en gang uttrykte slik det når det gjaldt lese- og skriveopplæring "Nesten alle unger lærer å lese nesten uansett hvilken leseopplæring de utsettes for. Det er de som trenger noe ekstra som er målestokken på hvor god opplæringen er". Enda viktigere er det når det gjelder barnet som helhet, når det gjelder barnet som ikke møter den voksne med positiv oppmerksomhet. Eller enda verre, som reagerer med avvisning når den voksne gir ham positiv oppmerksomhet. Det er det samspillet som gjør at jeg er glad jeg ikke er lærer. Min eldste hadde de siste årene på barneskolen en flott lærer. Kravstor, streng og faglig flink. For min sønn som klarte seg bra, var hun en gave. Han har begynt på ungdomsskolen med masse faglig selvtillit og gode arbeidsvaner. Jeg tror faktisk at hun har bidratt til å utgjøre en stor forskjell for ham. Hvordan han ville vært med en annen lærer får vi naturligvis aldri vite, men nå tenker jeg at hun har bidratt til at han ikke bare gjør det bra, men veldig bra.

Det er det å være så viktig for så mange som gjør at læreryrket ikke tiltaler meg. Jeg husker fra min egen skoletid at jeg hadde en venninne som stort sett aldri ble likt av lærerne. Som voksen er det vanskelig å skjønne hvorfor. Hun var ikke den sterkeste faglig, men heller ikke en stor utfordring. Hun var ikke den mest stille i klassen, men jammen ikke den mest bråkete heller. Hun var ikke den letteste å få til å innordne seg, men begikk ikke de største regelbruddene. Allikevel tenker jeg nå at hun veldig sjelden ble mødd av lærere som så henne, som oppmuntret henne og som satte pris på henne. Hun har klart seg helt greit i etterkant, men jeg tror hun hadde kunnet klare seg enda bedre hvis hun ble møtt av lærerne på en litt annen måte.

Jeg er derfor takknemlig for de lærerne som ser mine unger, som applauderer for fremskrittene. Og så må jeg vel i større grad ta ansvar for at enkeltlærere forstår enkeltungen, både som mamma og som profesjonell samarbeidspartner. Det å skulle like alle er en stor jobb, men det å ikke vise så veldig godt hvem man liker og ikke liker, tror jeg er en rimelig forventning til lærere. Da må vi kanskje alle bidra slik at læreren møter enda flere med positiv oppmerksomhet og applaus? I tillegg til oppfølging hjemmefra, medfødte egenskaper og vennemiljø, er jo skolen den faktoren som i størst grad påvirker hvordan det går med ungene. Da må jeg nok hjelpe lærere som sliter i jobben, som synes enkelte er en for stor utfordring, som ønsker ungen dit pepperen gror. At ungen møter den ene læreren som ser henne som noe mer enn den umulige ungen, er kanskje det som gjør at hun klarer seg utmerket. Det må være ganske skremmende for lærerne. Og det er ganske imponerende de gangene det funker. Når læreren faktisk bedømmes i etterkant som den som gjorde at noen klarte seg bedre enn forventet, da blir jeg rørt og glad!