Norsk sosialrealisme og britiske lettvintheter

Jeg har hørt "Den rettferdige" av Helene Uri. Marianne og Karsten starter ekteskapet med romantikk, hverdagsgaver og giftering med smaragd og ender det med utroskap. Etter at han var utro, begynner hun å lure på om hun egentlig kjenner ham og hvilken relasjon han har til de to døtrene. På 80-tallets Norge var det å ta stilling til mistanker om incest litt annerledes enn i dag...

Boka er "letthørt", og sikkert også lettglemt. Helt greit der og da, noen gode beskrivelser, men ingen fulltreffer. Terningkast: 3

I "Mine drømmers land" av Merice Briffa flytter hovedpersonen Meggan fra et britisk gruvesamfunn på 1800-tallet til Australia. Jeg er jammen ikke helt sikker på hva jeg skal tenke om denne boka. Dels tenker jeg at den har en oppbygning og en dramaturgi som ligner mye på kiosklitteratur. Dels tenker jeg at den var engasjerende, rørende og flott.

God underholdning, ingen tankevirksomhet, men medrivende nok til at jeg var ganske trøtt et par dager etter å ha lest for lenge utover natta. Har sett at det er to bøker til i serien og jeg vil nok overraskes hvis jeg leser dem. Terningkast: 3

Herregud hvor vanskelig kan det være? Det er jo bare å...

Jeg mener å ha lagt merke til noe. Graden av skråsikkerhet og villigheten til å komme med enkle løsninger er sterkt negativt korrelert med det faktiske kunnskapsnivået til den som uttaler seg. Jo mindre folk vet, desto enklere er det å påstå at "Herregud da, hvor vanskelig kan det være?! Det er jo bare å..."

Men det er jo deilig også da, å slippe å tenke på om og men og hvis og kanskje. Jeg for eksempel skulle gjerne kommet med noen enkle løsninger på trafikk og veiutbygging. Fikk nemlig mange gode tips da vi var på ferie i Florida i sommer. Maksfart og minimumsfart på motorveiene for eksempel, hvorfor har vi ikke det i Norge? Og forbud mot trailere i venstre kjørefelt når det er flere felt i samme retning? Eller noen broer over de lange sundene i stedet for å måtte kjøre rundt? Hvis de i retning av Key West kan ha en bro på seven miles, så burde de vel kunne ha en bro fra Katten til Kalvøya? Herregud da, hvor vanskelig kan det være liksom? Tenk hvor mye fortere det hadde gått for meg å komme hjemmefra og til jobb og dessuten hadde det blitt mindre svevestøv i Oslo sentrum på vinteren. Og flere betjenter som følger med på trafikken hadde også vært lurt. Jeg la merke til tre, fire uniformerte biler som overvåket trafikken på enhver liten kvarters kjøretur. Det var ikke mange som kjørte for fort, for å si det på den måten. Og alle overholdt full-stopp-skiltene selv om de forekom i nesten alle gatekryss i tettbebygde strøk. Hvorfor har vi ikke bedre kontroll her? Herregud, det er da bare å sette inn flere i trafikkpolitiet?

At det er en sterk sammenheng mellom mangel på viten og skråsikre løsninger, ser jeg jo også på egne unger. Og andres unger. Og ungdommer. "Joda, mamma, det er klart mennesker kan fly! Det er jo bare å lime fast noen fjær på armene og flakse med armene. Det er ikke vanskelig akkurat!" "Herregud da, hvor vanskelig kan det være å bli rik liksom? Det er jo bare å komme seg på TV!"

Det området hvor flest uttaler seg skråsikkert er nok allikevel når det gjelder barn. Rettere sagt når det gjelder oppdragelse og organsiering av familielivet. "Når jeg får min egen familie, skal jeg i hvert fall kreve at ungene oppfører seg ved bordet. Herregud da, hvor vanskelig kan det være liksom? Det er jo bare å vise dem helt fra de er små at det er sånn det skal være og hvis de ikke hører, får de gå fra bordet!" Og så sitter de der da, med en pode på et år som kaster grøten i gulvet, en treåring som spytter ut det hun ikke liker og to slitne voksne som helst vil få i seg maten sin. Kanskje har de en svak erindring om den stemmen som sa at det skal jeg i hvert fall aldri gjøre, men løsningen er vel ofte å skyve ettåringen litt lengre vekk fra bordet slik at han ikke rekker frem til noe som kan kastes og å spørre treåringen om hva hun vil ha i stedet for det som ikke var godt.

Eller hva med alle de som sier at de skal i hvert fall ikke la sin unge hyle seg til å få viljen sin. Det er vel ingen av oss som barnløse har tenkt at mitt barn skal oppnå det han er ute etter ved å skrike. "Herregud da, hvor vanskelig kan det være? Det er jo viktig å vise ungen hvem det er som bestemmer og hva det er som fører frem" Og det er vel ingen av oss som helt konsekvent har unngått å gi oss når egne barn skriker, vi selv er slitne og vi skjønner at den eventuelle kampen kommer til å vare nokså lenge hvis vi ikke viker.

Hvis noen skulle komme til å spørre har jeg tips ikke bare om trafikk, men om eldreomsorg, om søppeltømming, om arbeidsfordeling i hjemmet og sikkert masse annet også. Hvis det er de enkle løsningene og ingen forbehold, er det imidlertid lurt å legge det så langt unna faget mitt som mulig ;-)

Rett med vett!

På fredag var det endelig over. Jeg håpet på en dom, jeg håpet på tilregnelighet, jeg håpet på at det kunne bli fred, jeg håpet på at dommen skulle falle og ingen skulle anke og at veien videre ble klarere for dem dette tross alt gjelder. Jeg hadde lyst til å kunne si til ungene mine at jo, han er fengslet og nei, han slipper ikke ut før om maaaange år.

Midtimellomgutten har nok sett litt for mange tegneserier. Han sa i helgen at han hadde hørt at han slemme som skjøt alle de ungdommene skulle komme i fengsel og være der lenge. Og så lurte han på om han fikk mat i fengsel og om det egentlig var en seng der. Kanskje har jeg en gryende mørkeblå velger som sønn (eller kanskje er ressonneringsevnen like lav som hos en gjennomsnittlig 7-åring hos det angjeldende partiet), for han lurte på om det ikke var sånn at folk i fengsel burde ha det nokså fælt. "Jeg håper i hvert fall ikke at de får biff der inne!" Jeg trenger vel ikke fortelle at biff er favorittmaten til den samme 7-åringen. Etter en undringsrunde var vi enige om at det egentlig er bra at de som er i fengsel ikke har det så fælt, de blir jo ikke snille av at alle er slemme mot dem.

Nå som dommen er falt, kjenner jeg at jeg et sted langt der inne lurer på om den er riktig, sånn rent faglig. Og så lurer jeg på hvordan de kunne dømt på noe annet vis, lurer på hvorvidt folks forventninger, medias fremstilling og behovet for en dom var en del av vurderingen som ble gjort. Jeg lurer på om dama hele Norge stolte på, klarte å tenke løsrevet fra nasjonens behov og jeg lurer på om det i det hele tatt er relevant. Jeg lurer også på om det var vanskelig å gi ham rett, han ønsket jo å bli dømt som tilregnelig og det var det eneste som fikk meg til å ønske at han skulle dømmes som utilregnelig.

Jeg synes det er flott at det er bildet av sterke kvinner som synliggjøres for meg når jeg tenker tilbake på denne saken. Først og fremst dommer Arntzen selvfølgelig! For en flott dame, for en klartenkt dame og takk og pris for at en slik dame også viser at det går an å ha følelser samtidig som man styrer en stor sak med fast hånd. Jeg likte også godt at hun ble brysk fredag da fyren igjen ville holde en aldri så liten tale. Jeg likte at hun slo med klubben og stengte lyden av mikrofonen min. Og så tenker jeg på Bejer Engh, som underveis var rød i kinnene, men som virkelig gjorde en flott jobb som aktor. Jada, jeg vet det var en mannlig aktor også, men han husker jeg ikke engang hva het. Han lille stakkarslige fra vestkanten står ikke frem for meg, men en annen mann har virkelig gjort en imponerende innsats synes jeg. Tenk å skulle forsvare en mann som har gjort ting ingen kan forsvare, tenk å kunne balansere klientens behov for ivaretakelse og forsvar og det å ikke støte pårørende og overlevende. Det tar jeg virkelig av meg hatten for!

Den kvinnen som ikke kom styrket ut av dette, var hun som skrev den første psykiatriske rapporten, hun som ble tynnere og tynnere underveis, som ble plukket faglig fra hverandre og som virkelig blir stående igjen som bildet på rettspsykiatriens svakheter og utfordringer.

Æsj, det spiller rett og slett ingen rolle om dommen er riktig eller ikke. Alle fikk det som de ville og dem dette virkelig berører slipper nye rettsrunder og vi andre slipper å se den lille fyren med det merkelige skjegget dele sitt skrudde verdensbilde med oss. Helt ærlig er jeg ikke sikker på om jeg unner ham biff så mange ganger i året, der er Midtimellomgutten helt enige. Jeg er uansett glad vi fikk en rett med vett i denne saken!

Sjokoladefondant til bursdagsgutten

Har en 13-åring i dag og han har fått velge menyen. Ved forrige anledning her i huset var ønsket macaroni and cheese. I dag har vi spist lasagne, jeg er fornøyd med at det er favoritten til flere i husstanden enn meg selv!



Og så ble det sjokoladefondant:

75 g mørk sjokolade (helst minst 70%)
75 g smeltet smør
3 egg
3/4 dl sukker
3/4 dl hvetemel


Brekk sjokoladen i små biter, smelt smøret og hell det over sjokoladen. Rør sammen til sjokoladen er smeltet. Pisk egg og sukker lett sammen, pisk i sjokoladeblandingen. Tilsett hvetemel og bland forsiktig. Hell i smurte former, gjerne strødd med kakao. Stekes ved 220 grader i 8-10 minutter. Pass på at du ikke steker for lenge, det skal være flytende i midten! Jeg stekte nok mine litt for lenge, det rant ikke ut da vi stakk skjeen i dem. La stå noen minutter før du hvelver den ut av formen og server gjerne med is. Her var oppskriften nok til 5 former.

Må jeg slippe taket liksom? Hvordan kan jeg vite at de klarer seg bra uten å holde meg i hånda?

I dag er eldstemann 13 år og jeg innser at nå er han på vei ut i livet. På vei ut i selvstendighet. På vei til å skulle klare seg uten meg. Uten mamma liksom, kan jeg stole på at det går bra?! 

Neida, det er jo ikke sånn at det er først nå jeg slipper taket. At det er først nå han skal vise at han kan stå på egne bein. Han har rett og slett stått ganske så støtt lenge, han har vist lenge at han klarer seg utmerket uten at jeg er der hele tiden. Det er ganske utrolig, er det ikke? 

De andre to er jo selvstendige de også. De klarer seg selv. De vil klare seg selv. De foretrekker andre enn meg ved mange anledninger. De  er villige til å overse meg. De er villige til i himle med øynene over meg. De synes jeg er teit og de synes jeg er pinlig. Det er da ganske utrolig, er det ikke? 

Æsj altså, det er klart jeg vil at de skal bli store. Jeg vil at de skal gjøre egne vurderinger, finne seg selv, bevege seg ut i verden som selvstendige mennesker. Men så vil jeg det ikke helt heller. Det er vanskelig å stole på at den nyblevne tenåringen kan takke nei til alt det skumle som byr seg der ute utenfor min rekkevidde og min overvåkning. Det skremmer meg å tenke på at jeg som fornuftig liten flinkis også gjorde ganske så dumme valg. Jeg stod stort sett støtt altså og valgene var ikke katastrofale, men noen ganger var det tilfeldighetene som gjorde at det gikk bra mer enn den gode ressonneringen i forkant. 

Helt fra de er bittesmå har jeg måttet gjøre disse vurderingene. Hvor mye kan jeg slippe taket? Hvordan kan jeg vite hvor mye tillit de trenger? Hvor hardt skal jeg holde i hånda? Hvor langt vekk kan de gå? Og hele tiden må jeg holde meg igjen og stole på at de er praktfulle små mennesker som kan tenke selv. Lastebilene dundrer forbi når de vingler bortover veien på sykkel uten støttehjul og jeg får lyst til å løpe etter, men de holder seg godt inntil kanten og har så langt ikke blitt overkjørt. Eller tråkket på så det har gjort veldig vondt. Litt tråkking skal det vel være og litt vondt skal det jo også gjøre. 

Den nyblevne tenåringen sa her forleden at han syntes vi var flinke til å la dem prøve ting selv og ikke passe på hele tiden. Det velger jeg å være glad for - at han allerede skjønner at vi hele tiden strever med vurderingene og at det er mange veier til Rom og til det å være voksen. 

Jeg er temmelig sikker på at både mormor og tanter syntes vi burde passe litt bedre på da minstejenta suste av gårde på sykkel forrige helg. Pappa'n også forresten. Det var en gjeng bleike medlemmer av den utvidete familien som rundet svingen og så at ungen stod like hel og ventet på oss. Ungen selv skjønte ingenting av formaningene i etterkant. "Jammen, jeg datt jo ikke og det kom ingen bil der borte!". Akkurat så enkelt er det vel med alt det andre også. Når fasiten er der, når de er voksne, så vet vi at vi ikke var for dårlige til å passe på. Jeg gleder meg til de alle tre har kommet gjennom tenårene, til at de har skapt sin egen fremtid. Med egne partnere, egen utdanning og jobb, egne familier og egen lykke. Og egne vurderinger av hva som er fornuftig, hva som er forsvarlig og hva som er for mye kontroll.

I mellomtiden lever jeg videre i ambivalensen jeg kjente da minstejenta flyttet på eget rom og begynte veien mot en selvstendighet. Nesten helt uten mamma liksom? Det er da ganske utrolig, er det ikke? 

NÅ FLYTTER HUN
Nå flytter hun,
tenk at hun har blitt så stor.
Nå flytter hun,
litt lenger vekk fra far og mor.
Nå flytter hun,
inn på sitt eget rom.
Nå flytter hun
og jeg føler meg litt tom.
Nå flytter hun
og adressen er ikke som før.
Nå flytter hun
opp en trapp og inn en dør.

Nå er det slutt
med mat mange ganger hver natt.
Nå er det slutt
på nattlig kos mellom mamma og skatt.
Nå er det slutt
og det har jeg gledet meg til.
Nå er det slutt
og jeg vet ikke helt om jeg vil.
Nå er det slutt
og pappa tar nattevakta
Nå er det slutt
på å våkne og føle seg slakta.

En ny tid starter
når barna blir stadig større.
En ny tid starter,
det å slippe taket må mamma tørre.
En ny tid starter
når siste babyen flytter på eget rom.
En ny tid starter
og gleden føles akkurat nå litt tom.
En ny tid starter
med nye former for glede.
En ny tid starter,
med mamma inderlig til stede.

Jeg vil det og vil det ikke -
jeg lengter etter å få sove en hel natt.
Jeg vil det og vil det ikke -
jeg vil ha henne liten min lille skatt.
Jeg vil det og vil det ikke -
at hun også skal vokse og bli stor.
Jeg vil det og vil det ikke -
at hun skal være like knyttet til far som mor.
Jeg vil det og vil det ikke -
vite at denne babyen er min aller siste.
Jeg vil det og vil det ikke -
gledes over det og tørke noen tårer triste. 

Tør jeg innrømme det?

Tør jeg innrømme at jeg kl 19.10 i dag pustet lettet ut? Da var 7-årsdagen til midtimellomgutten slutt og to intensive timer var over.
Tør jeg innrømme at barnebursdag er noe jeg gruer meg mer til enn jeg gleder meg?
Tør jeg innrømme at jeg sukker innvendig når den samme gutten velter brusglasset sitt rett etter at han slang geléen veggimellom? Ikke fordi han er klønete, men fordi han tøffer seg.
Tør jeg innrømme at jeg får lyst til å svare frekt tilbake når bursdagsgjester sier "Det bestemmer ikke du så!" når jeg har sagt at hos oss er det ikke lov å lage akebrett av kosdyrene nedover den glatte gresskråningen i hagen?
Tør jeg innrømme det?

Tør jeg innrømme at noen av barnas venner får meg til å heise skuldrene i negativ forventning om hva som kan komme til å skje når de kommer?
Tør jeg innrømme at jeg vil at lekebesøk skal foregå uten at jeg skal være tilrettelegger?
Tør jeg innrømme at jeg blir sur når gjestebarna sier at maten jeg har lagd er ekkel?
Tør jeg innrømme at noen barn får frem det verste i meg?
Tør jeg innrømme det?

JA, jeg tør innrømme det! Jeg er en nokså god mor ennå tror jeg, men jammen er jeg mindre romslig enn jeg var da førstemann var liten og hadde sine barnebursdager, sine lekebesøk og sine venner med snørr, tørking på do, sin egenrådighet, krangling og søling. Jeg kan ikke tro at jeg husker så dårlig at jeg husker feil, men jeg tror faktisk jeg syntes de første barnebursdagene var morsomme. At vennebesøkene var stas og at krangling ble unngått fordi jeg var der og la til rette for aktiviteter. Jeg tror jeg likte vennene hans uten unntak.

Tør jeg innrømme det? At jeg har blitt sær og kravstor? Må vel bare det. Jeg liker best når vennene er akkurat det - venner, jeg liker best når de sier at maten er god og når de hører på beskjeder i hvert fall andre gang de blir gitt. Jeg tør innrømme det!

Vær deg selv, fullt og helt?

Før sommeren var jeg gjennom en personlighetstest i forbindelse med at jeg søkte en jobb. I testen var det noen temaer som gikk igjen i ulike versjoner. Det jeg har tenkt mest over i etterkant var fokuset på i hvilken grad man tilpasser seg. "Jeg endrer meg etter hvem jeg er sammen med" "Jeg er meg selv uavhengig av hvem jeg er sammen med" "Jeg tilpasser meg i liten grad til omgivelsene". Kanskje ikke eksakt ordlyd i utsagnene jeg skulle vurdere meg i forhold til, men det ligner.

Jeg er usikker altså, på om målet er å være seg selv fullt og helt. Hele tiden. Å være seg selv stykkevis og delt kan jo fort bli som løken. Når man plukker bort lagene, så er det ingen kjerne. Mener selvfølgelig ikke at det er idealet, men det kan vel ikke være meningen at man ikke skal tilpasse seg heller? Som en selvtilfreds person som kun ser egne behov og som ikke tilpasser seg andre? Nei, jeg er ikke usikker. Det er skrekkelig usjarmerende og rett og slett ganske lite sosialt kompetent å ikke tilpasse seg situasjoner og personer.

Samtidig er det greit at det finnes en kjerne, at det er en helhet som er situasjonsuavhengig, at man vet hva man kan forvente. Husker da vi var yngre og kjærestene kom og gikk hos de fleste. Det ble vanskelig å henge med i svingene når venninnene skiftet ham, meninger og truser daglig. Da var det ikke lett å vite hvem de var, sånn innerst inne. Med årene ble skiftene færre. Kjærestene også forresten. Håper ikke det er den eneste forklaringen på at jeg mener å vite hva kjernen består av hos de jeg er glad i. At kjæresteskiftene har stoppet nesten helt opp, mener jeg. Hele helheten vises selvfølgelig ikke frem ved alle anledninger, men delene henger tross alt sammen. Det gjør folk forutsigbare, men heldigvis ikke kjedelige.

Nå skal ungene mine etter hvert finne sine egne helheter og utvikle sin egen kjerne. Eldstemann først. Oppstart på ungdomsskolen fant sted denne uka og jeg tenker at de nærmeste årene vil vise hvem han blir. Damene påvirker vel det. Kompisene også. Kjenner jeg gleruder meg (som en av hans jevnaldrende, en flott jente har lært meg at det heter) til å være med ham på veien i årene som kommer.

Til døden skiller oss ad?

Jeg er ikke gift i kirken, så jeg tror ikke mitt ekteskapsløfte innebar til døden skiller oss ad. Tenk det - jeg har avgitt et så stort løfte og så husker jeg ikke hva jeg sa ja til. Egentlig litt skremmende. Det viktigste er vel det jeg har lovet ham jeg sa ja til og det løftet er jeg innstilt på å holde. Når man får barn med et annet menneske, når man gifter seg og også når man flytter sammen er vel det ambisjonen. Dette skal holde. Det er du og jeg mot røkla. Du og jeg sammen utgjør en så sterk enhet at jeg ønsker den for alltid.

Barn har et annet syn på hva for alltid betyr. Alle mine unger har trodd at alltid er en slags sirkel, der man går fra voksen eller gammel til barn eller ung, at de en gang blir større enn meg. For dem er altså ekteskapsløftet om alltid ikke nødvendigvis ensbetydende med å bli gammel sammen. En jente jeg kjente godt, sa da hun var liten at hun syntes løftet om inntil døden skiller oss ad, på langt nær var å lyve. Hvordan kan man vite det egentlig? Tenk om han blir stygg? Tenk om hun blir slem? Tenk om de ikke liker hverandre lenger! Hun hadde altså forstått at for alltid eller inntil døden skiller oss ad, var et stort løfte. For stort tydeligvis. Hun mente at det hadde vært langt bedre å love å elske hverandre så lenge det går.

Det er vel det vi vil alle sammen, vi vil elske hverandre så lenge det går. Nå er nok definisjonen av hvor lenge det går forskjellig fra person til person, men etter hvert som jeg har levd noen år, ser jeg at ekteskap som varer innebærer å svelge mange kameler. Har flere ganger snakket med venninner som forteller at nå henger ekteskapet i en syltynn tråd, men så ordner det seg allikevel. For noen koster det kanskje et ekstra adamseple fra kamelens pukkel der nede i halsen, men de puster allikevel og kamelene krymper uten næring. Vi visste det vel da vi giftet oss også, at dette koster, men kanskje visste vi ikke helt hvor mye det koster allikevel? Jeg skjønner at noen kameler er for store å svelge, men jeg håper at de kamelene passerer et annet sted enn forbi meg eller mannen min.

I forrige ukes A-magasin (eller var det for to uker siden?) handlet hovedartikkelen om evig kjærlighet, om det å holde sammen til døden skiller en ad. Eller egentlig handlet den om å holde sammen også etter at døden skiller oss ad. Alle som kjenner meg vet at jeg er en tåreperse, at jeg gråter lett og at det er den enkleste ting i verden å røre meg. Men evig kjærlighet - noe så stort som det - det er så utrolig rørende! I skrivende stund er jeg glad for å ha min kjærlighet på hyttetur et sted hvor jeg ikke er. Ikke fordi vi ikke har det fint, men fordi min varme følelse krever armslag og tid hver for oss. Målet er helt klart å elske hverandre så lenge det går og jeg håper det varer til døden skiller oss ad.

Det var det jeg visste!

Min bestevenninne i barndomsårene hadde en lillesøster. Du skal ikke se bort i fra at vi to store var litt kjepphøye og at hun som var to år yngre etter hvert utviklet et aldri så lite markeringsbehov. I hvert fall hadde hun i et par år en tendens til å si "Det var det jeg visste!" etter at et eller annet var konkludert. "Jeg visste det egentlig, men jeg gadd ikke å si det." Mm særlig, tenkte vi. Og sa vi sikkert. Regner med at vi ikke lot henne slippe unna med det, men akkurat det husker jeg ikke.

Min yngste svarer på samme måte nå når hun blir utfordret av litt større bror eller enda større bror. "Jeg vet det altså, men jeg vil ikke si det". Midtimellomgutten lar henne ikke slippe unna med det. "Si det da, hvis du vet det! Jeg tror ikke på deg altså, hvis du ikke sier hva du vet." Jeg prøver å lære ham at han kan overhøre kommentarene hennes som antyder at hun er altvitende. Omnipotent og altvitende, det må vel være 4-åringens privilegium? 

Jeg smiler, er varm på innsiden og liker at hun tror hun vet alt og kan alt. Akkurat som jeg gjorde med de to andre da de var like små og like skråsikre. Det er imidlertid ikke like sjarmerende når voksne er sånn. Jeg har sagt det lenge jeg, skjønner ikke at Per og Pål og Espen ikke skjønner det av seg selv! Det er ikke rart at regjeringskvartalet ble bombet, nordmenn er naive, politiet er inkompetent, sikkerheten er altfor dårlig. Det var det jeg visste! 

Vi er vel alle sånn at vi ser etter det vi leter etter og husker best de tankene vi var innom som passer best med sluttresultatet. Da min venninne ble jusstudent og jeg skulle møte henne i kantina på Karl Johan, så jeg kun perleøredobber, mørkeblå bukser med press og ditto cardigans. Iblandet et og annet foldeskjørt. Sånn er alle jusstudiner, det var det jeg visste!

Flere av mine bekjente fastslår rett som det er at det var det de visste. Jeg følte det på meg jeg, at jeg kom til å få en jente. Glemt er alt snakket om guttenavn og tankene rundt hvordan hun som jente og kun oppvokst med jenter, skulle kunne oppdra en gutt. Det ble en jente, det var det jeg visste! Når et forhold havarerer, florerer det med utsagn om at dette har ligget i kortene lenge. Ingen snakker om hvordan flere av oss var rørt av hvordan de to tok vare på hverandre, hvordan det utfylte hverandre. Ikke like morsomt å si "I all verden, tenk at de to skal skilles. Det hadde jeg aldri trodd!" I stedet sier vi at de to er så ulike at det kunne jo ikke gå. Det var det jeg visste! 

Jeg er overbærende og jeg smiler, kanskje ikke like varm inni meg og jeg liker det ikke like godt bestandig, men jeg tenker at det er sånn hodene våre virker. Vi søker bekreftelse på egne fordommer, vi legger merke til det vi forventer å se og overser unntakene, vi husker best det som stemmer med hvordan det endte. Jeg smiler ikke overbærende over behovet for halshugging som utspiller seg for tiden, jeg synes ikke det er greit at man leter etter syndebukker og jeg liker ikke at enkeltpersoner skal tas for noe ingen av oss kunne forutsett. Når den samme avisen som for et gitt antall år siden mente at snakk om å stenge Grubbegata var basert på hysteri og hypoteser, lurer på om ikke regjeringen bør gå av fordi de ikke tok sikkerheten på alvor, da kjenner jeg at jeg blir irritert.  Alle journalister bare hiver seg på den rådende bølgen uten å tenke noe selv. Det var det jeg visste! 

Oreokake

Jeg har funnet originaloppskriften på det søte liv, et herlig sted å lete etter oppskrifter! Har modifisert den litt, først og fremst ved å redusere mengden ost. Vet det finnes mer avanserte oppskrifter, med blant annet sjokolademousse, men jeg synes denne versjonen er best.





Bunn
250 g oreokjeks
150 g smør

Fyll
1 pk Philadelphiaost
3 dl kremfløte
110 g sukker
2 ts vaniljesukker (kaka blir bedre desto bedre vanilje du bruker)
2 plater gelatin
200 g hvit sjokolade
100 g oreokjeks

Pynt
50 g kokesjokolade

Knus kjeksene til bunnen, enten i food processor eller som meg - putt dem i en tykk plastpose og bruk kjevle til å knuse dem. Smelt smøret og bland med kjekssmulene. Fordel massen i en rund form 24 cm. Du kan sette ringen rett på fatet eller gjøre som jeg pleier å gjøre - legg et par lag med plastfolie nederst i formen slik at det er lett å flytte kaka etterpå. Rett-på-fatet-versjonen gir en bunn som sitter klistret til fatet synes jeg. Sett i kjøleskap.

Legg gelatinplatene i kaldt vann. Varm opp litt av fløten (ca 0.5 dl) og smelt sjokoladen i den og smelt gelatinen, la avkjøles. Pisk stiv krem av ost, kremfløte og sukker. Tilsett vaniljesukker og sjokoladeblandingen. Del kjeksen i mindre biter og bland inn i fyllet. Hell over kaka og la alt stå i kjøleskap i en del timer.

Ringle over smeltet sjokolade i et tilfeldig mønster.

Kanelboller steg for steg

Med unger med vannkopper blir det tid til kanelboller, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Gjærbakst trenger så lang tid som man har til rådighet og gjerne enda litt lengre. Full hjemmedag er dermed ideelt.

Oppskriften (kanelboller) har jeg lagt ut tidligere, men uten ordentlig forklaring på utformingen. Har fått noen spørsmål, håper bildene jeg tok i dag vil gi bedre forståelse.

 Kjevle deigen så tynt du klarer, smør utover mykt smør, ha på sukker og kanel. Brett den ene tredjedelen over.

 Brett den andre tredjedelen over og kjevle over leiven

 Skjær i tynne strimler, deigen skal gi et sted mellom 20 og 25 store kanelboller.

Ta en av strimlene, brett den dobbelt på langs. Ta tak i begge ender og tvinn endene hver sin vei.








Snurr den tvinnete deigen rundt tommelen din slik at du lager en slags knute. Sett den på smurt stekebrett (eller bakepapir) med begge endene ned og la bollene etterheve.

 Pensle med sammenvispet egg og strø over perlesukker (eller som jeg bruker - brunt strøsukker) før du steker.

 Herlige boller! Bedre blir de ikke. Takk igjen til Morten Schakenda som har delt oppskriften i boka si.

Mett med vett?

Jeg konstaterer igjen at det er superenkelt å slanke seg! Det er jo bare å bestemme seg og så skjer det av seg selv. Så lenge jeg passer på å få inn mindre enn jeg forbruker, så forsvinner overskuddslageret. I teorien er det i hvert fall sånn. Jeg vet jo det, har også klart å gjennomføre det i en lang periode og vet at det faktisk stemmer. Når jeg trener mer, spiser færre kalorier og lever sunnere, går jeg ned i vekt. Enkelt og greit!

I praksis er det allikevel enklest å slanke meg når jeg er mett. Etter et måltid er det lett å være bestemt på at heretter skal det bli endring. I morgen skal jeg lage sunnere middag, på mandag skal jeg begynne å trene, i morgen tidlig blir det ikke smør på brødskiva osv. Når jeg lever med at ambisjonene overstiger evnen, når viljen ikke er sterk nok, når idealselvet er sterkere, slankere og freshere enn speilbildet, da lar jeg meg irritere over de slanke. De som mener at det er da veldig enkelt, de som ikke skjønner at folk kan la sin egen kropp forfalle, de som sier at egen kropp er eget ansvar. Når den slankeste venninnen snakker om en mindre slank venninne og sier med medfølelse "Jeg håper hun klarer å ta av seg noen kilo nå altså, da blir hun sikkert mer fornøyd med seg selv", da er standardsvaret mitt at hun ville vært mer fornøyd med seg selv hvis ikke verden kun aksepterte det å være slank.

Jeg ser at vi som samfunn er på vei mot et klart klasseskille. Det er de vellykkete, de som trener, de som løper, de som legger ut rundetidene sine på Facebook, de som forteller om sluttresultatet på Oslo Maraton. Og så er det de tykke, de som ikke trener. Jeg liker det ikke og jeg klarer ikke helt å finne meg til rette i noen av kategoriene.

På tross av egen indignasjon over moralismen, over den manglende forståelsen og de snevre rammene, har jeg møtt dobbeltmoralismen i meg selv (igjen) denne sommeren. Når frokostbufféen på en helt vanlig amerikansk restaurant byr på sjokoladefontene, på Cotton Candy, på gummibjørner og på 30 forskjellige kaker, da hever jeg mine øyenbryn og kjenner det rykker i den moralske pekefingeren. Når den samme buffén bugner av ulike pølser, av stekte poteter, av kjøtt og bacon og man må lete innerst i en krok for å finne alminnelig brød, da ser eldstesønnen og jeg på hverandre og han sier det jeg tenker "Det er ikke rart de er feite her, hvis de spiser sånn frokost ofte". Nå vet selvfølgelig jeg at det slett ikke er sikkert at familien på fire ved nabobordet, de som alle veide det dobbelte av den sunne vekta, spiser sånn frokost mange ganger i månden, men jeg kjenner at det er det jeg tenker.

Så er det vel faktisk sånn. Man blir slankere hvis man forbrenner mer enn man får i seg. Så enkelt. Og allikevel så vanskelig er det å bli mett med vett.

Ny bok

Med hverdag, trøtthet, travelhet og vannkopper forsvant lesemulighetene og -gleden. Har fullført én bok siden vi kom hjem. Og det på nesten to uker!

"Hendelsenes hus" av John Boyne handler om en ung landsbygutt i tsartidens Russland som redder en av tsarens slektninger fra å bli skutt og som belønning får tjenestegjøre i tsarfamiliens nærhet.

Historien veksler (jada, denne også) mellom hans livsbeskrivelser i nåtidig London, hans opphold i Paris og problemene med å etablere seg i England og Frankrike som russisk emigrant i tiden etter første verdenskrig.

En vakker bok synes jeg. Tenkte først det var en kjønnsnøytral bok, beskrivelsen bakpå boka nevner hvordan han er vitne til tsardynastiets fall, men det er nok en jentebok først og fremst. Ingen forkleinelse av boka det altså, men jeg dropper å anbefale den til min mann. Han foretrekker mer nøkterne beskrivelser av de historiske begivenhetene, mens jeg må ha denne typen levende beskrivelser for å ta til meg historiske fakta. Nå vet jeg noe om hvordan tsarfamilien forsvang, bakgrunnen for det og hvordan Lenin kom til makten. Har sikkert lært det på skolen også, men nå husker jeg det ;-)
Terningkast: 4

Bringebærmuffins med hvit sjokoladefrosting

I går kjøpte jeg bringebær, jordbær og blåbær og rørte syltetøy til den store gullmedalje. Måtte nesten det siden det var ekko i fryseren der syltetøy tidligere hadde tilhold. Sånn blir det når døra på fryseren står på gløtt mens vi er på ferie... I dag plukket jeg et par liter med bringebær i hagen og fant ut at de måtte brukes til noe. Dermed ble det muffins.



300 g smør
4 dl sukker
2 ts vaniljeessens eller ekte vaniljesukker
1 dl melk eller fløte
6 dl hvetemel
3 ts bakepulver
4 dl bringebær (bør ikke være frosne, da blir røra for våt)



Alt bør stå ute på benken en stund slik at det har romtemperatur før du begynner. Rør smør og sukker hvitt. Tilsett et egg om gangen og rør godt mellom hvert egg. Bland i vanilje. Tilsett melk (eller fløte) og hvetemel. Bland til en jevn og klumpfri røre før bringebærene vendes forsiktig i. Stekes ved 200 grader i 15-20 minutter. Røren gir 24 store muffins.

Frosting
4 dl melis
230 g smør
200 hvit sjokolade
vanilje etter smak

Rør smør og melis hvitt og luftig. Smelt hvit sjokolade enten over vannbad eller i mikro. Rør alt sammen sammen. Tilsett vanilje hvis du vil ha det.

Du må vente til muffinsene er kalde før du har på frostingen. Pynt gjerne med ferske bringebær.

Hvor lenge varer nyhetens interesse?

Hvor lenge kan noe være spennende og nytt? Hvor lenge varer nyhetens interesse? Hvor fort blir vi vant til noe og ikke lenger lar oss imponere? Det spørs vel hva det er snakk om, men jeg husker jeg leste en gang at en forelskelse ikke varer mer enn i et år. Etter det må det altså være noe annet som fyller relasjonen om den skal vare. Kjærlighet, trygghet, prestisje, ansvar, vane, unger. Som sagt - et eller annet.

Da vi ankom Florida for akkurat én måned siden i dag, ropte midtimellomgutten entusiastisk at han kunne se palmer. Se mamma, det er palmer her! Pappa, så du det? Det er palmer her altså! Etter et par dager la han ikke lengre merke til det. Det samme med meg - da vi møtte en ekte amerikansk trailer på veien den samme kjøreturen, syntes jeg det var kult. Akkurat som Mac fra Lynet McQueen! Dagen etter så jeg dem ikke mer. De var der, men jeg la ikke merke til dem. Konklusjonen er altså at nyhetens interesse når det gjelder andre visuelle inntrykk enn den hjertens utkårete, neppe varer  mer enn i én dag. Eller hva med berg- og dalbaner? Eller derg- og balbaner som noen her i huset kaller det? Nyhetens interesse for dem varer egentlig bare den første kjøreturen. Siden vi i ferien stort sett var tre som kunne nyte bratte bakker og hastige fall, måtte én stå igjen på bakken og én fikk kjøre to ganger. Konklusjonen var alltid at andre gang ikke var like bra.

Så da er det kanskje ikke så rart da, at nyhetene hos nyhetsformidlerne er de samme hos alle? Siden VG i dag brukte hele sin forside på "Slik ble vi tynne. Les kjendisenes fortellinger", så ville det jo være dumt hvis Dagbladet ikke skrev "Sånn blir du slank på 1-2-3" Tenk hvis en av dem hadde ventet til i morgen, da ville vi kanskje ikke vært interessert? Jeg lurer på om tanken på hvorvidt vi er interesserte i det hele tatt har slått redaktørene? Det er neppe sååå lenge siden forrige gang de hadde en tilsvarende forside?

Andre ting jeg har vent meg til i sommer var skiltet på stranda som sa at man skulle la skilpaddene være i fred. Første dagen syntes jeg det var ganske kult egentlig og så nøye etter om jeg kunne se noen egg eller bittesmå skilpadder. Kanskje de burde være glad for at jeg ikke så dem, det er ikke sikkert jeg ville klart å holde meg unna. Det var jo tross alt nytt og spennende. Jeg har vent meg til sola også, men regnet hadde allikevel ikke nyhetens interesse da jeg kom hjem. Kanskje sol har lengre varighet enn palmer når det gjelder glede og interesse? For meg har dessuten solsikker nyhetens interesse hver gang jeg ser dem. Sånn tror jeg det ville vært hvis jeg flyttet til Toscana også. Jeg blir glad hver gang jeg ser noen. Nå gleder jeg meg til mine egne blomstrer der ute i den våte sensommeren.

Men så kan heldigvis nyhetens interesse skapes på nytt. Som tabloidene håpet på i dag. Og som jeg innimellom opplever med mannen min. Forelskelsen dukker opp igjen. Men den varer sjelden et helt år må jeg innrømme. Mellom matpakker, snørr, trass og logistikk har den en tendens til å forsvinne for så å komme tilbake igjen. Neste år regner jeg med at gleden over palmer er tilbake. Sammen med gleden over ferie. Gleden over sol. Spenningen ved en ny derg- og balbane. Dessuten glemmer vi jo fort, så neste år kan jeg forhåpentligvis igjen glede meg over at vi fungerer godt som familie når vi er på ferie. Selv om vi blir lei av hverandre og selv om jeg enkelte ganger er teitest i verden...

Oh my God, she is adorable!

Vi har vært på ferie og igjen har jeg erfart at mengden komplimenter og positive tilbakemedinger er veldig kulturavhengig. Særlig minstejenta har blitt overøst med ros og superlativer. Hun skjønte ikke hva de sa selvfølgelig, men lærte seg til å smile søtt og noen ganger hviske "Thank you" når fremmede kommenterte noe ved henne. Etterpå ba hun om oversettelse og sugde til seg det folk sa. Et godt stykke ut i ferien spurte hun meg om den dama vi snakket med ikke sa at hun var søt. Så fort kan man altså venne seg til at alle synes en er fantastisk.

Så lurer jeg på da - i hvilken grad påvirker det ens selvfølelse? I hvilken grad skaper det er samfunn der utseende er i fokus? Slutter man å tro på rosen? Blir man for avhengig av den? Hva med dem som ikke får komplimenter, hvordan har de det? Er det slik at vi her i Norge er veldig annerledes enn amerikanerne? Hva gjør det med folk når andre kommenterer det positive ved deg helt uoppfordret? Er det slik at det kun er folkeskikk og ingenting er oppriktig?

Uansett så er det godt når andre gir komplimenter, når andre ser meg og mine med de positive brillene på. Jeg liker ikke følelsen av at de kanskje ikke mener det, men jeg liker veldig godt den gode følelsen og den gode samhandlingen det skaper. Det må jo være godt å øve seg på noe hvis en voksen står ved siden av og sier "Great job! You're doing good!" med et stort smil og entusiasme i stemmen. Jeg vet at Jesper Juul ikke er enig, men jeg kjenner at ros er godt!