Det var det jeg visste!

Min bestevenninne i barndomsårene hadde en lillesøster. Du skal ikke se bort i fra at vi to store var litt kjepphøye og at hun som var to år yngre etter hvert utviklet et aldri så lite markeringsbehov. I hvert fall hadde hun i et par år en tendens til å si "Det var det jeg visste!" etter at et eller annet var konkludert. "Jeg visste det egentlig, men jeg gadd ikke å si det." Mm særlig, tenkte vi. Og sa vi sikkert. Regner med at vi ikke lot henne slippe unna med det, men akkurat det husker jeg ikke.

Min yngste svarer på samme måte nå når hun blir utfordret av litt større bror eller enda større bror. "Jeg vet det altså, men jeg vil ikke si det". Midtimellomgutten lar henne ikke slippe unna med det. "Si det da, hvis du vet det! Jeg tror ikke på deg altså, hvis du ikke sier hva du vet." Jeg prøver å lære ham at han kan overhøre kommentarene hennes som antyder at hun er altvitende. Omnipotent og altvitende, det må vel være 4-åringens privilegium? 

Jeg smiler, er varm på innsiden og liker at hun tror hun vet alt og kan alt. Akkurat som jeg gjorde med de to andre da de var like små og like skråsikre. Det er imidlertid ikke like sjarmerende når voksne er sånn. Jeg har sagt det lenge jeg, skjønner ikke at Per og Pål og Espen ikke skjønner det av seg selv! Det er ikke rart at regjeringskvartalet ble bombet, nordmenn er naive, politiet er inkompetent, sikkerheten er altfor dårlig. Det var det jeg visste! 

Vi er vel alle sånn at vi ser etter det vi leter etter og husker best de tankene vi var innom som passer best med sluttresultatet. Da min venninne ble jusstudent og jeg skulle møte henne i kantina på Karl Johan, så jeg kun perleøredobber, mørkeblå bukser med press og ditto cardigans. Iblandet et og annet foldeskjørt. Sånn er alle jusstudiner, det var det jeg visste!

Flere av mine bekjente fastslår rett som det er at det var det de visste. Jeg følte det på meg jeg, at jeg kom til å få en jente. Glemt er alt snakket om guttenavn og tankene rundt hvordan hun som jente og kun oppvokst med jenter, skulle kunne oppdra en gutt. Det ble en jente, det var det jeg visste! Når et forhold havarerer, florerer det med utsagn om at dette har ligget i kortene lenge. Ingen snakker om hvordan flere av oss var rørt av hvordan de to tok vare på hverandre, hvordan det utfylte hverandre. Ikke like morsomt å si "I all verden, tenk at de to skal skilles. Det hadde jeg aldri trodd!" I stedet sier vi at de to er så ulike at det kunne jo ikke gå. Det var det jeg visste! 

Jeg er overbærende og jeg smiler, kanskje ikke like varm inni meg og jeg liker det ikke like godt bestandig, men jeg tenker at det er sånn hodene våre virker. Vi søker bekreftelse på egne fordommer, vi legger merke til det vi forventer å se og overser unntakene, vi husker best det som stemmer med hvordan det endte. Jeg smiler ikke overbærende over behovet for halshugging som utspiller seg for tiden, jeg synes ikke det er greit at man leter etter syndebukker og jeg liker ikke at enkeltpersoner skal tas for noe ingen av oss kunne forutsett. Når den samme avisen som for et gitt antall år siden mente at snakk om å stenge Grubbegata var basert på hysteri og hypoteser, lurer på om ikke regjeringen bør gå av fordi de ikke tok sikkerheten på alvor, da kjenner jeg at jeg blir irritert.  Alle journalister bare hiver seg på den rådende bølgen uten å tenke noe selv. Det var det jeg visste!