Til døden skiller oss ad?

Jeg er ikke gift i kirken, så jeg tror ikke mitt ekteskapsløfte innebar til døden skiller oss ad. Tenk det - jeg har avgitt et så stort løfte og så husker jeg ikke hva jeg sa ja til. Egentlig litt skremmende. Det viktigste er vel det jeg har lovet ham jeg sa ja til og det løftet er jeg innstilt på å holde. Når man får barn med et annet menneske, når man gifter seg og også når man flytter sammen er vel det ambisjonen. Dette skal holde. Det er du og jeg mot røkla. Du og jeg sammen utgjør en så sterk enhet at jeg ønsker den for alltid.

Barn har et annet syn på hva for alltid betyr. Alle mine unger har trodd at alltid er en slags sirkel, der man går fra voksen eller gammel til barn eller ung, at de en gang blir større enn meg. For dem er altså ekteskapsløftet om alltid ikke nødvendigvis ensbetydende med å bli gammel sammen. En jente jeg kjente godt, sa da hun var liten at hun syntes løftet om inntil døden skiller oss ad, på langt nær var å lyve. Hvordan kan man vite det egentlig? Tenk om han blir stygg? Tenk om hun blir slem? Tenk om de ikke liker hverandre lenger! Hun hadde altså forstått at for alltid eller inntil døden skiller oss ad, var et stort løfte. For stort tydeligvis. Hun mente at det hadde vært langt bedre å love å elske hverandre så lenge det går.

Det er vel det vi vil alle sammen, vi vil elske hverandre så lenge det går. Nå er nok definisjonen av hvor lenge det går forskjellig fra person til person, men etter hvert som jeg har levd noen år, ser jeg at ekteskap som varer innebærer å svelge mange kameler. Har flere ganger snakket med venninner som forteller at nå henger ekteskapet i en syltynn tråd, men så ordner det seg allikevel. For noen koster det kanskje et ekstra adamseple fra kamelens pukkel der nede i halsen, men de puster allikevel og kamelene krymper uten næring. Vi visste det vel da vi giftet oss også, at dette koster, men kanskje visste vi ikke helt hvor mye det koster allikevel? Jeg skjønner at noen kameler er for store å svelge, men jeg håper at de kamelene passerer et annet sted enn forbi meg eller mannen min.

I forrige ukes A-magasin (eller var det for to uker siden?) handlet hovedartikkelen om evig kjærlighet, om det å holde sammen til døden skiller en ad. Eller egentlig handlet den om å holde sammen også etter at døden skiller oss ad. Alle som kjenner meg vet at jeg er en tåreperse, at jeg gråter lett og at det er den enkleste ting i verden å røre meg. Men evig kjærlighet - noe så stort som det - det er så utrolig rørende! I skrivende stund er jeg glad for å ha min kjærlighet på hyttetur et sted hvor jeg ikke er. Ikke fordi vi ikke har det fint, men fordi min varme følelse krever armslag og tid hver for oss. Målet er helt klart å elske hverandre så lenge det går og jeg håper det varer til døden skiller oss ad.