Alle mener noe om alt

Å mene at alle andre mener noe om alt, det er vel nokså paradoksalt. Allikevel er det det jeg skal gjøre nå, mene at andre kan bry seg litt mindre.

De siste dagene har jeg lest at nordmenn er noen matjåler, at fotballfruen ikke kan ønske seg lavkarbo for et barn som ikke er unnfanget, at nordmenn burde drite i kortreist mat, at Christine Koht er selvopptatt og intetsigende, at Christine Koht er morsom og berikende, at folk er altfor opptatt av trening og helse, at folk er altfor lite opptatt av trening og helse, at folk ikke skal medisinere ungene sine hvis de har ADHD, sågar at ADHD slett ikke er en diagnose og mye annet, både av generell karakter og rettet mot enkeltpersoner. Alt hevdet av folk som slett ikke har blitt spurt, men som mener det er nødvendig å dele sitt eget syn med omverdenen.

Jeg undrer meg over hvorfor andre gjerne vil gjøre seg til dommer over andres valg og hvorfor de synes det er viktig at andre vet hva de mener om dette og hint. Jeg mener mye rett som det er jeg også, men som regel holder det å dele det med en eller to personer i min omgangskrets. En stor gevinst ved det er at jeg unnlater å trampe andre hardt på tærne.

Jeg deltar selv i sosiale medier og jeg deler selv linker til artikler. Akkurat nå er det dermed temmelig forblåst her inne i glasshuset mitt.

Litteraturrapport

Tre bøker er ferdiglest. Eller egentlig bare 2 og 2/3, men jeg tror det er så nært tre jeg kommer.

Jeg har slitt med å komme i gang med Siri Hustvedt. Har fått henne anbefalt av mange, men har ikke kommet i gang med de to bøkene jeg har prøvd før. Denne gangen ble det lydbok og når alternativet er radio, er det mye enklere å motivere seg. "Sommeren uten menn" handler om Mia som har gift med Boris i 30 år da han plutselig ber om en pause i ekteskapet. Pausen viser seg å være ung, fransk,yppig og en av hans kolleger. Etter et kort opphold på psykiatrisk avdeling, reiser Mia til moren for sommeren. Der møter hun et ungt jentefellesskap som hun skal være poesilærer for over sommeren og som virkelig demonstrerer hvor slemme unge jenter kan være i sin selvopptatthet. Hun møter også morens venninnegjeng på mellom 80 og 100 år og som demonstrerer at alt ikke er som det ser ut til. Flott bok altså! Anbefales veldig. Nå blir det nok Siri Hustvedt på papir også for meg.


"Blomstenes hemmelige språk" av Vanessa Diffenbaugh er fortellingen om Victoria som etter en barndom med stadig brutte fosterhjem, er endt opp som en ung voksen helt uten sikkerhetsnett og som må finne ut hvordan hun kan leve livet. Enten fortsette å være alene eller å åpne opp for andre mennesker. Hennes eneste interesse er blomster og gjennom dem kommuniserer hun med omverdenen. Tror virkelig ikke det er en fortelling kun for folk som meg - med faglig interesse for hvordan det går med barn som ikke følges opp av foreldrene sine. Det er en vakker kjærlighetshistorie selv om hele boka har mørke undertoner og selv om Victoria er skadeskutt og gjør valg det kan være vanskelig å akseptere.



Og så den jeg nok ikke klarer å fullføre. "1Q84" av Haruki Murakami både fenger meg og trøtter meg. Den er tykk og jeg tenkte at jeg måtte gi den minst 100 sider før jeg ga opp. Nå har jeg lest over 500 tror jeg og ennå er jeg ikke bitt av basillen. Da blir jeg det neppe. Den er spennende, den er godt skrevet, men den engasjerer meg altså ikke. Pausen fra den tok jeg da jeg begynte på Blomstenes hemmelige språk, den forlenges ved at jeg velger noe annet i bunken. Får se hvor lang den pausen blir. Det kan hende den blir lang...

400 spørsmål

Vi lærer alle gjennom å forholde oss til den ytre verden og det å spørre er selvfølgelig en god kilde til oppdatert informasjon. Jeg leste et sted at en gjennomsnittlig 4-åring stiller 400 spørsmål om dagen og jeg er ganske så sikker på at mine unger ikke trekker ned snittet. Lurer dessuten på hvor mange spørsmål en 6-åring stiller om dagen. Jeg er i hvert fall sikker på at de lærer at voksne ikke vet alt!

- Mamma, hvorfor er blod egentlig flytende?
- Må vi stå på hodet for at blodet skal komme til hjernen?
- Men hvordan kan det renne oppover da?
- Kan kroppen bli tom for blod når man har fått blod? (les: et sår)
- Mamma, hva skjer hvis en romforsker kaster opp inni drakta si?
- Er det egentlig doer i romskip?
- Blir bæsjen vektløs i rommet? Tror du noen romskip har kræsjet med en bæsj en gang? Fra et annet romskip?
- Hvorfor er bladene på trærne grønne?
- Hvorfor er det noen som synes lilla er fint og noen som synes det er stygt?
- Hvorfor fant ikke dinosaurene mere mat?
- Hvorfor regner det noen ganger?
- Hvordan blir det virvelvind?
- Hvorfor vokser alle mennesker?
- Hvorfor er det noen bananbæsjer og noen kulebæsjer?
- Hvorfor har vi skjelett?
- Hvorfor har gutter utovertisser og jenter innovertisser?
- Hva gjør mennene med den utovertissen når de skal lage en baby?
- Er det ikke litt dumt å være dame? Da kan man ikke stå og tisse en gang!
- Hvorfor blir gamle mennesker strekete i ansiktet?
- Hvorfor er det noen som røyker enda det er farlig? Vet de ikke at det er farlig eller?
- Hvorfor liker katter å være ute på natta?
- Hvorfor pleier M å slå meg mange ganger?
- Hvorfor slår I meg aldri?
- Hvorfor kjefter du på meg bare fordi du er sliten? Det er jo ikke min skyld akkurat!

Tenk å kunne være en katt!

Mamma, hvilket dyr ville du vært hvis du kunne velge? Jeg tror jammen jeg må si katt jeg! Tenk å kunne være oppe hele natta i trygg forvisning om at man kan sove hele dagen. Tenk å kunne sove 16 til 20 timer i døgnet, som jeg har hørt at katter gjør. Tenk å kunne komme og gå som man vil, å bare skrike ved døra for at den skal åpne seg og ved matskåla for at den skal fylle seg. Det hadde vært noe det!

Tenk å kunne være helt selvstendig, helt uten forpliktelser utenfor en selv. Tenk å bare kunne gløtte bort på den som kjefter og lunte rolig vekk. Tenk å glemme så fort at man stikker snuten borti og be om kos fra den som kastet deg ut i regnet for en halvtime siden. Det hadde vært noe det!

Jeg velger å glemme ved denne anledning at katten vår faktisk er tvangssterilisert og dermed aldri får oppleve underet å bli mor. Jeg velger å glemme at hun kastes ut i kulda når matmor er sur. Jeg velger å glemme at hun må finne seg i at ungene kan dra henne i halen under lek. Jeg velger å glemme at hun kun liker sånne kjipe harde brune matgreier fordi hun nesten aldri har fått noe annet.

Tenk å kunne være en katt! Det høres ganske deilig ut! Om du lurer på om jeg har mange krav for tiden og om jeg sover for lite, så er svaret ja!

Hva er det godt å vite egentlig?

Scene 1 (1981)
Omgivelser: pikerom med brune møbler, hvite vegger og orange puter i senga som det sitter to jenter i.
- Pike 1 (med brunt hår, brun tunika og brun cordfløyelsbukse): Du, jeg lurer på om jeg skal fortelle deg noe, jeg har egentlig lovet å ikke si det til deg.
- Pike 2 (med langt lyst hår, orange høyhalset genser og olabukse): Jo, si det da!
- Pike 1: OK da, men du  må love å ikke si at jeg har sagt det.
- Pike 2: Jada, jeg lover. Kors på halsen!
- Pike 1: Jo altså, vet du hva Trine sa i går eller? Hun sa at du er teit og at det er irriterende at du tror du er så veldig smart. Dessuten sa hun at du er for tjukk for den nye olabuksa du har fått.
- Pike 2: Fy søren altså! Sa hun det?! Hun gratulerte meg jo med den buksa og sa den var kul. Hun er jo   ikke så mye bedre selv egentlig. Jeg kommer til å si det til henne altså, at hun kan drite i å snakke dritt om meg. Hvis hun mener noe om meg, kan hun si det til meg i stedet.
- Pike 1: Å nei, du kan ikke si det til henne! Da blir hun dritsur på meg!
- Pike 2: OK, jeg lover. Jeg skal ikke si noe til henne, men jeg kommer ikke til å hilse på henne i morgen i hverfall!

Scene 2 (2012)
Omgivelser: kaffebar i Oslo sentrum. To kaffe latte på et trehvitt bord i eik.
- Kvinne 1 (i olabukser, brun skinnjakke, svart cardigan under): Lenge siden sist? Hvordan går det?
- Kvinne 2 (i beige bukser, brun skinnjakke og beige tunika): Joda, det går bra egentlig.
Generell oppdatering om livshendelser og planer fremover deles mellom de to i ca 10 min
- Kvinne 1: Hvordan er det på jobben da?
- Kvinne 2: Du vet jo hvordan det er, ikke mye som endrer seg der.
- Kvinne 1: Nei, det gjør jo vanligvis ikke det.
- Kvinne 2: Men for noen dager skjedde det noe ganske ille egentlig. Du vet, jeg har snakket mye med Lise etter at du sluttet der. På onsdag fortalte hun meg at det er noe hun har hatt lyst til å fortelle meg helt siden jeg begynte der. Før jeg begynte, hadde Lotte sagt at hun visste at jeg hadde vært skikkelig kjip mot datteren til Hans da vi akkurat hadde blitt sammen. Det er jo ikke sant en gang!
- Kvinne 1: Hmm, det var jo ganske rart. Lurer på hvorfor Lotte sa det til Lise den gangen for seks år siden. Og så lurer jeg enda mer på hvorfor Lise fortalte det til deg nå. Hvorfor trengte du å vite det nå? Det gjør deg jo bare vondt.
- Kvinne 2: Jeg er glad for at hun sa det jeg! Nå vet jeg for en slange Lotte er. Jeg skal passe meg for henne. Jeg blir helt sprø av å tenke på hva annet hun har sagt. Jeg har nesten ikke sovet de siste nettene. Tenk at kanskje alle fikk høre det samme om meg før jeg begynte på den jobben.

Alenetid?

I mitt liv er tid helt alene mangelvare. Jeg er sosial, jeg trives godt sammen med andre og jeg har jo selv valgt å få en familie med en del medlemmer. Så på sett og vis tenker jeg at jeg ikke har lov å klage. Men i dag vil jeg gjøre det allikevel! Det er noen rundt meg hele tiden. Det er noen som sier "Mamma, vet du hva?" og "Mamma skal jeg fortelle deg noe?" og "Mamma, hvorfor er det sånn?" de fleste av døgnets våkne timer.

Når jeg lager mat, er det minst én som vil sitte på kjøkkenbenken. Når jeg lager kake, er det gjerne tre som sirkler rundt meg og venter på å få hjelpe til. I denne sammenheng betyr det å slikke bakebollen. Når jeg er på do, er det gjerne én som åpner døra hvis jeg har glemt å låse den og en annen som roper "MAMMA, hvor er du?" Det samme skjer som regel når jeg dusjer. Da er det en som skravler utenfor dusjdøra og og tillegg kommer gjerne katten inn på badet. Stakkars katten, hun er den eneste jeg kan kaste ut. Og det gjør jeg ofte! Hun blir kastet ut fra badet og hun blir jaget ned fra sofaen og ekspedert ut verandadøra.  Når sant skal sies, er hun det minst krevende familiemedlemmet, hun får dermed ikke som fortjent. Hun er den som tåler mest avvisning og tilgir raskest.

Hvis jeg hadde skjøvet en av ungene ut fra badet og låst døra, ville lydnivået blitt uutholdelig og barnets far ville måttet ta all jobben. Hvis jeg hadde stengt en av dem ute på verandaen, hadde sikkert noen vurdert å ringe barnevernet. Hvis jeg hadde sagt at i dag får ingen slikke bollen fordi jeg vil gjøre det selv, hadde de trodd at jeg tullet. Det jeg har gjort i dag, var å be eldstegutten om å se på TV oppe på rommet sitt på kvelden. Mannen ser fotball i kjelleren, de yngste sover og katten er ute. Plutselig var alenetid mer enn en hypotetisk mulighet, det var innen rekkevidde. Nå kjenner jeg på en ørliten dårlig samvittighet, han var vonbroten han som måtte ta turen opp trappa. Vi andre fire har vært borte store deler av ettermiddagen, han valgte å bli hjemme. "Var det deilig å være her alene?" "Ja, veldig" "Tror du jeg har lyst til å være alene litt?" Da så han på meg og kunne ikke skjønne at jeg ville jage ham bort. Han ville jo bare være sammen med meg. Jeg sto allikevel på mitt og sa at jo, jeg ville at han skulle gå opp.

Om ti-femten år er sikkert alenetid en realitet jeg beklager meg over og jeg vil savne at ungene er der og skravler. I kveld har jeg allikevel nytt å ha alle plassene i sofaen for meg selv!

To nye bøker

Jeg har hørt "Arven" av Katherine Webb på mine daglige kjøreturer på vei til og fra jobben. Det er en herlig måte å få lest på i hverdagen egentlig - å høre bøker når alternativet er kjedelige radiosendinger. På denne lydboka er også fortellerstemmen god i øret. Det er jammen ikke alltid!

Boka handler om to engelske kvinner som arver et gammelt gods av sin bestemor og som må ta stilling til om de skal bli boende der eller ikke. Denne avgjørelsen vanskeliggjøres av at deres fetter forsvant fra det samme stedet da de alle var barn, en hendelse som naturlig nok har påvirket hele familien. Den ene søsteren bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde den sommeren og den andre stritter imot. Hemmeligheter avsløres og kjærlighet oppstår.

Dette er kanskje ikke litteratur som setter varige spor, men det er underholdende og morsomt!

Og så hørte jeg "Svermere" av Knut Hamsun. Lydboka var på Mammut i år og da benyttet jeg anledningen til å få med meg noe av den allmenne norske dannelse. Det er noe med klassisk litteratur som ofte får meg til å vakle. "Var dette alt?" streifer ofte tankene underveis. Samtidig fester det seg jo i større grad enn mye annet.

Sense and sensiblity

Denne uka leste jeg om et større konsern som skulle si opp en del ansatte. De skulle gjøre valget på hvem som skulle bli og hvem som måtte gå ved at ledelsen skulle gi hver enkelt ansatte karakterer. Først skulle altså nødvendige egenskaper og ferdigheter defineres, deretter skulle lederne gi de ansatte karakterer på disse egenskapene og så skulle totalsummen avgjøre så vidt jeg forsto.

En bekjent fortalte at ledergruppen på hennes arbeidsplass hadde vært gjennom en personlighetstest. Selve testen bestod av nokså mange utsagn som man skulle ta stilling til ved å velge "Rett" eller "Galt". Og så ender man ut med vurdering på fire ulike akser. Min bekjente fikk en profil hun kjente seg igjen i.

For tiden er jeg involvert i en ansettelsesprosess. Mange gode søkere og mange som innfrir det som er definert som krav i stillingsannonsen og vi har dermed en luksussituasjon der vi kan velge mellom kvalifiserte kandidater. Og det er nå jeg begynner å tenke - hva er det som får avgjørende vekt til slutt? Hva er det jeg legger vekt på når jeg sier hvem jeg mener er best egnet?

Min bekjente delte linken til testen de hadde tatt på jobben og "dommen" er blant annet at jeg bestemmer meg ved å gjøre avgjørelser basert på fakta mer enn intuisjon. Det kjenner jeg meg forsåvidt igjen i, men så lurer jeg på om det allikevel er helt riktig. Er jeg virkelig sånn eller er det sånn jeg ønsker å være? Dette er jo forsåvidt en kritikk til all egenvurdering - hvorvidt klarer vi å se oss selv og i hvor stor grad ser vi det ideelle selvet? Jeg vet for min egen del at de menneskene jeg synes det er vanskeligst å like er de som har en presentasjon av seg selv som stemmer dårlig med hvordan jeg oppfatter denne personen.

Jeg har i nokså mange år jobbet i et system der det var mange små enheter bestående av én leder og tre-fire under denne lederen. Alle er ansatt etter gitte kriterier som er utarbeidet sentralt og alle lederne har hatt de samme retningslinjene å forholde seg til i ansettelser. Allikevel var det én ting som var slående når alle disse 20 enhetene var samlet - de var svært ulike seg imellom og ganske så like innenfor hver enkelt enhet. Det kunne se ut som om vi hadde en tendens til å ansette folk som lignet oss selv eller i hvert fall at preferansespekteret var ganske smalt. Når lederne skal gi sine ansatte karakterer, hva er det de legger vekt på? Hvor faktaorienterte klarer de å være? På samme måte - når jeg skal vurdere en jobbsøker opp mot en annen, i hvor stor grad klarer jeg å se bort fra førsteinntrykk og trynefaktor?

Det finnes jo mange såkalte objektive seleksjonsredskaper og i dag lurer jeg på hvor objektive disse egentlig er. Er det sånn at karakterene settes ut fra hva man liker og misliker på et mer løst grunnlag enn karakterer? Er det sånn at folk ansettes i stillinger basert på hva dem som intervjuer liker på et mer personlig nivå? Hva betyr det egentlig når det i nesten alle stillingsannonser står at personlig egnethet vektlegges? Er ikke det ensbetydende med at lederen kan velge den søkeren hun liker og velge bort den hun misliker? Og hvis det er sånn - er det egentlig galt? Og hvor langt kan man strekke dette med personlig egnethet?

Eplekake med vaniljekrem

Denne kaka fant jeg på nettet for et par år siden, den er enkel å lage og veldig god. Takk Cathrine!

2 egg
1 1/2 dl sukker
3 ss smør
1 dl melk
3 dl hvetemel
1 ts bakepulver
ferdig vaniljekrem (jeg bruker en pakke, i oppskriften står det 1/2)
3-4 epler
2 ts kanel
2-3 ss sukker
Eller som jeg bruker; oppskårne epler i biter, kokt litt myke i stekepanna med litt smør, sukker og kanel. Da får jeg brukt noen av eplene fra hagen også, de ligger fint i fryseren og er klare til bruk.

Pisk egg og sukker til eggedosis. Bland inn smeltet smør og melk, sikt det tørre opp i deigen. Bland raskt sammen og ha i smurt ringform, 24 cm i diameter. Klipp av et hjørne av boksen med vaniljekrem og fordel utover kakedeigen, begynn ytterst og lag ringer innover til deigen er omtrent dekket. Ha på epler skåret i båter, sukker og kanel (eller eplebitene som er frest opp i stekepanna) og stek ved 170 grader i 35-40 minutter. Her i huset er vaniljeis et selvsagt følge. Mmm!

Her og nå?

I uka som nettopp er ferdig har jeg vært på foreldremøte. Hva er det med de foreldremøtene forresten? Hvorfor må det være slik at alle klassetrinn har sine foreldremøter akkurat i september og mars? Hadde det ikke gått an å spre dem bittelitt? Men altså, jeg var på foreldremøte fordi den eldste skal begynne på ungdomsskolen til høsten og foreldrene skulle informeres. Fint! Det jeg undrer meg over, er at det ble brukt mye tid på å snakke om overgangen til videregående på dette møtet. Jeg har en 12-åring, til høsten blir han 13 og oppstart på videregående virker nokså langt unna. Det var riktignok ikke bare skolens feil at det ble brukt tid på noe som ligger så langt frem i tid, det var en del foreldre som holdt temaet varmt også. Hvilket språk lønner det seg å velge? Hvilke språk har de på den lokale videregående skolen? osv osv. Det er klart ingen av oss ønsker at ungene våre skal velge noe nå som begrenser deres muligheter fremover, men jeg kan ikke skjønne at et valg gjort av en 13-åring skal få lov til å gjøres så stort!

Den siste tiden har jeg, via nett, deltatt i samtalen med en fin jente som er i ferd med å finne ut av et nytt forhold. En klassisk nyfamilie med barn på begge sider og mange hensyn å ta. Og så gjør denne jenta det mange av oss har en tendens til - hun tenker så langt frem og vil ha så mange avklaringer, at forholdet roter seg til. Han tenker også fremover og har sine klare tanker om hva som passer om to år og om fem år og de tankene passer ikke overens med hva hun ønsker seg om et år og om fire år. De finner nok ut av det, de er glade i hverandre og har mye som taler for seg og forholdet sitt.

For et par uker siden var jeg i begravelse. En flott dame og mange vakre ord ble henne til del. Helt fortjent. Noe av det jeg har tenkt mest på i ettertid var det alle snakket om - at hun var så god til å glede seg over nuet. En lang frokost med aftenposten, kaffe og kjæresten var en glede. Hver dag var det en glede. Det er et eksempel til etterfølgelse! Når jeg spiser frokost, tenker jeg mest på å bli ferdig med den, må jeg innrømme. Jeg tenker på hvordan vi skal få den ene til å spise og jeg tenker på hvordan vi skal få den andre til å gjennomføre det som er planlagt etter frokosten. Nå er nok dette til dels avhengig av livsfase, det er enklere å nyte frokosten hvis mannen og jeg er på kjærestestur og vi ikke må ta hensyn til noen andre enn oss. Allikevel - det er jo i hverdagen livet leves og det er hverdagen man må nyte hvis livet skal være godt.

Det er lett å gi råd til min nettbekjente - du må jo nyte dagen i dag, du kan ikke ødelegge forelskelsen og det som skjer her og nå ved hele tiden å tenke fremtid og om og men og hvis. Det er lett å identifisere at andre glemmer å nyte dagen i dag. Det er også lett å identifisere at jeg har noe å lære av henne som hver dag koste seg over frokosten. Med den samme mannen, den samme avisen og sikkert den samme menyen...

Hva er passe selvstendig?

Både i arbeidslivet og i barneoppdragelsen synes jeg rett som det er at det er vanskelig å ta stilling til hva som er passe selvstendig. Hvor mye kontroll skal utøves og hvor mye kan folk og fe og unger gjøre som de vil? Når det gjelder barna, er det lettere å se at andre utøver for lite kontroll eller at ungene er for lite selvstendige.

Hva er det egentlig som gir passe selvstendighet? Og er passe selvstendig en stabil enhet? Svaret er rett og slett nei, det er ikke lett å definere hva som er passe selvstendig, verken over tid eller på tvers av situasjoner. Ikke engang på tvers av mitt eget humør er jeg redd.

I hverdagen kjenner jeg at jeg reflekterer lite over hvor mye jeg skal passe på ungene og hvor mye frihet jeg skal gi dem. Mannen og jeg er nokså samstemte, så det blir heller ingen konflikter oss imellom som bidrar til å stille spørsmål rundt egen praksis. Men når vi er sammen med andre, da merker jeg at jeg har helt klare meninger om dette. Jeg reagerer oftest på dem som passer veldig på. Når hele helgen blir full av "Vær forsiktig, tenker jeg gjerne at andre er for engstelige. Men hva vet vel jeg egentlig? Jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner at foreldre kjenner sine unger best. Det er derfor rimelig å anta at de som er ekstra aktsomme faktisk har unger som trenger å følges tettere.

Jeg har hatt to unger som har vært nokså fornøyde med å la meg ta styringen. De har latt meg kle på dem og tatt imot masse hjelp. Så mye hjelp at jeg har fått meg en aha-opplevelse når barnehagen har sagt at "Han har jo blitt så flink til å kle på seg selv. Nå er det bare strikken i dressen som skal over støvlene han trenger hjelp til." Påkledning, knapper, glidelåser og alt har altså vært innøvde ferdigheter mens jeg har gjort alt for dem... Og så kom nummer tre og hun skal helst gjøre alt selv. Det krever myyye tålmodighet å vente mens hun gjør ting som jeg vet jeg kunne gjort veldig mye fortere selv. Særlig hvis jeg skjønner at de minuttene er de som fører til at jeg mister toget. Men samtidig er det jo akkurat den selvstendigheten jeg ønsker at hun skal oppøve og utøve.

Akkurat som meg, så er ikke de rundt meg konsekvente heller. Jeg smiler litt når de sier at de skal i hvert fall ikke kjøre ungene sine rundt omkring. De får sykle, gå eller ta bussen på samme måte som pappa'n gjorde selv da han var barn. Når jeg hører dette fra den samme pappa'n som jeg oppfatter som veldig forsiktig nå som barna er små, da lurer jeg på når han har tenkt å slippe og oppøve denne selvstendigheten. Både profesjonelt og privat er det imidlertid langt mer utfordrende for meg å se at foreldre utøver for lite kontroll og passer for lite på. Når unger går på selvstyr lenge før fornuften er i samsvar med utfordringene, da kjenner jeg geskjeftigheten vokse i meg. Det er vel her som på de aller fleste andre steder. Passe mye er viktig. Og så må jeg leve med at definisjonen av passe mye ikke er entydig.

Det er ikke så mye enklere i jobbsammenheng egentlig. Hvor mye kontroll trenger man for å føle at sjefen faktisk bryr seg? Hvor selvstendig kan jeg tillate meg å være før noen stiller spørsmål ved om hvorvidt jeg faktisk gjør det jeg skal? Hvor mye oppfølging tåler folk før de blir helt handlingslammet og avhengig av å bli sett kontinuerlig? Det jeg synes er passe mye én dag er for mye dagen etter og kanskje for lite uka etter.

Det er jo forresten heller ikke slik at mye kontroll og oppfølging er det samme som lite selvstendighet i arbeidslivet. Jeg har i mange år hatt en arbeidshverdag med mye kontroll og rapporteringsplikt og opplevde allikevel stor grad av selvstendighet i jobben.

Brownies med oreokjeks og marshmallows

Inspirert av Manuela og Passion4baking har jeg prøvd ut en ny brownieoppskrift. Hun anbefalte bringebær i sin røre, jeg erstattet dem med marshmallows. Og så bringebærene ved siden av sammen med hjemmelaget vaniljeis.





310 g mørk sjokolade (gjerne 70%, men ungene mine syntes kaka ble for mørk)
230 g smør
1 ss sterk kaffe
100 g lyst brunt sukker
340 g sukker
5 egg
160 g hvetemel
2 ss mørk kakao
2 ts vaniljesukker
150 g knuste oreokjeks
75 g marhmallows (helst sånne små, evt del opp vanlige)

Ha sjokolade, smør og kaffe i en bolle og smelt i mikro. Jeg tror 2-3 min på full guffe er passe, ta ut et par ganger underveis og rør. Det kan være litt klumper igjen når du tar det ut, det rører du ut i etterkant. Tilsett sukker (hvitt og brunt) og bland sammen. Tilsett eggene, et om gangen og rør i. Bland i det tørre og til slutt marshmallows. Stekes i en liten firkantet form ved 180 grader, midt i ovnen i 30 minutter. Må avkjøles noen timer før du kan skjære den opp.

Server med ferske bringebær og vaniljeis.

Smelt

Lasagne

800 g karbonadedeig
2 løk
3-4 hvitløksfedd
2 bokser tomater (helst italienske plommetomater)
1 glass tomatpuré
2-3 ss sukker
1 ts tørket rosmarin
1 ts tørket basilikum
1 ts tørket salvie
                                                       salt og pepper

4 ss smør
6 ss hvetemel
1 l melk
salt og pepper

Lasagneplater
150 g revet parmesan

Stek karbonadedeigen med litt olivenolje. Tilsett løk og la det hele frese litt. Tilsett resten av ingrediensene og la koke så lenge du har tid til.

Smelt smøret, bland i mel og hell i melken litt og litt. La koke en god stund slik at sausen er tykk og god.

Riv parmesanen og legg alt lagvis i en ildfast form; tomatsaus, hvit saus, ost, lasagneplater i så mange lag som  du har sauser til. Stekes ved 200 grader i ca 30 minutter. Hvis du bruker fersk pasta, trenger den ikke så lang steketid. Jeg serverer med foccacia og en salat.

MRF-sveler

Jeg er gift men en sunnmøring og gjennom ham har jeg blitt kjent med sveler. Tror aldri jeg hadde spist det før jeg møtte ham. Synes det er veldig godt, men kan styre meg for det tykke laget med smørkrem som fergene byr på...

5 egg
2 dl sukker
1 l kulturmelk
1 l hvetemel
1 toppet ts natron
1 toppet ts hornsalt
75 g smeltet smør

Bland sammen egg og sukker. Tilsett melken og bland. Tilsett det tørre litt og litt og til slutt smøret. Hvis du ikke har unger som mine, lar du røren stå og svelle i 30 minutter. Hvis du har noen der som ikke kan vente, går det bra uten også. Stekes på nokså lav varme, de skal være lysebrune utenpå og gjennomstekte inni. Jeg lurer egentlig på om jeg ikke ønsker meg en takke, da kan jeg steke flere samtidig enn jeg kan med to stekepanner. Har jeg plass til en stor takke noe sted, tro?

Kaldhevete rundstykker til søndagsfrokosten

Jeg har lært at temperatur er essensielt for bakst og gjærdeig. Det aller verste er vel fortsatt gjeldende - at for høy temperatur dreper gjæren, men den andre regelen har jeg skjønt at ikke gjelder. Man trenger ikke en viss temperatur for å vekke gjærcellene. Jeg har ved et par anledninger prøvd kaldheving av deig og må igjen konstatere at det faktisk funker! Kald væske, i kjølskapet natta over og når jeg står opp er deigen faktisk hevet. Nesten ikke til å tro.

1 kg mel av ønsket kvalitet
7 dl væske
1/2 pk gjær

Eltes godt sammen, 5-10 minutter i maskin, lenger for hånd. Det skal bli en nokså klissete deig. Trekk en bærepose rundt bollen og sett den i kjøleskapet natten over. Når du skal lage rundstykkene, setter du ovnen på 250 grader. Bruk to spiseskjeer dyppet i vann til å forme rundstykkene, dette er klissete så hendene er et dårlig alternativ. Settes på stekebrettet med nokså god avstand. Sett inn i ovnen og reduser varmen til 230 grader. Stekes midt i ovnen i 15-20 minutter avhengig av størrelse og ovnen din.

Så ble det varme, nylagete rundstykker til frokost uten noe jobb. Herlig!

Kyllingspyd med kokosmelk og peanøttsmør

Beregn 1-2 kyllingfileter pr person og skjær i lange strimler. Legg dem i en plastpose. Bland en liten boks med kokosmelk (165 ml var den jeg brukte) med 2 ss peanøttsmør, 2 hakkete hvitløksfedd, 1/2 hakket rød chili (eller mer hvis du ikke skal dele med ungene) og 1ts salt. Hell halvparten av sausen i posen med kylling og la det marineres så lenge som du har tid til. Den andre halvparten bruker du som saus når du skal spise maten. Ha kyllingen på trespyd som du steker i ovnen på 200 grader i ca 20 minutter. Gjerne med grillelementet på de siste fem minuttene.

Serveres med ris, resten av sausen og salat eller wokete grønnsaker.

Hvor tar de det fra?

Jeg har tre barn. Jeg har dessuten tre barn som har en tendens til å si "Herreguuud" med litt oppgitt stemme når noe er dumt, når de ikke får til noe eller når noe går dem imot. Det sies dessuten med et umiskjennelig kvinnelig preg. Et preg jeg synes jeg kjenner igjen med varme i kinnene. Hvor tar de det fra? 

Min yngste datter sier "Jeg hater rosa jeg" med smil i øyene når hun søker blikkkontat med meg. Den samme jenta stråler i ansiktet og velger uten snev av tvil når en rosa og en rød genser blir lagt fremfor henne. Hun velger den rosa. Like etter sier hun til mamma'n som ikke liker rosa "Jeg liker bare rødt jeg". Hvor tar hun det fra? 

I dag har jeg vært på fotballkamp med min sønn. Motstanderne var veldig gode. De var gode til å spille fotball. De var gode på etterslengere. Og de var gode til å slenge dritt til motstanderne. Foreldrene på mitt lag lot seg engasjere. De kjeftet på dommeren. De kjeftet på motspillerne. Etter kampen snakket min sønn og kameratene om den og den spilleren som var helt gal. De snakket om dommeren som ikke så noen ting. De snakket ikke om egne prestasjoner. De snakket ikke om de målene de hadde scoret. De snakket ikke om de målene de hadde sluppet inn. Hvor tar de de fra? 

For noen år siden bodde jeg i blokk, et sted det var temmelig lydt. Over meg bodde en familie med tre barn, lite plass og mye lyd. Barna kranglet mye og det gikk hardt for seg. En dag hørte jeg moren skrike til et av barna sine "Faen altså, Trine. Hvis du ikke slutter med den forbanna skrikinga, så klapper jeg til deg!" Hvor tar de det fra tro?

Min eldste har ved noen anledninger fortalt om hva den ene eller den andre har gjort og om hvordan kamerater har slått, blitt sinte eller gjort ting de andre har reagert på. Vi har snakket mye om hva forklaringen kan være og hvorfor andre gjør ting som vennene synes er dumt. Da han var 9 sa han ved en anledning "Mamma, vet du hva Per gjorde i dag eller?". Etter forklaring av hendelsen sa han "Jada, mamma jeg vet det. Han vil bare egentlig være sammen med oss og så vet han ikke hvordan han skal spørre, så da gjør han noe dumt i stedet. Vi spurte om han ville være med vi". Hvor tar de det fra tro?