Alle mener noe om alt

Å mene at alle andre mener noe om alt, det er vel nokså paradoksalt. Allikevel er det det jeg skal gjøre nå, mene at andre kan bry seg litt mindre.

De siste dagene har jeg lest at nordmenn er noen matjåler, at fotballfruen ikke kan ønske seg lavkarbo for et barn som ikke er unnfanget, at nordmenn burde drite i kortreist mat, at Christine Koht er selvopptatt og intetsigende, at Christine Koht er morsom og berikende, at folk er altfor opptatt av trening og helse, at folk er altfor lite opptatt av trening og helse, at folk ikke skal medisinere ungene sine hvis de har ADHD, sågar at ADHD slett ikke er en diagnose og mye annet, både av generell karakter og rettet mot enkeltpersoner. Alt hevdet av folk som slett ikke har blitt spurt, men som mener det er nødvendig å dele sitt eget syn med omverdenen.

Jeg undrer meg over hvorfor andre gjerne vil gjøre seg til dommer over andres valg og hvorfor de synes det er viktig at andre vet hva de mener om dette og hint. Jeg mener mye rett som det er jeg også, men som regel holder det å dele det med en eller to personer i min omgangskrets. En stor gevinst ved det er at jeg unnlater å trampe andre hardt på tærne.

Jeg deltar selv i sosiale medier og jeg deler selv linker til artikler. Akkurat nå er det dermed temmelig forblåst her inne i glasshuset mitt.