Sense and sensiblity

Denne uka leste jeg om et større konsern som skulle si opp en del ansatte. De skulle gjøre valget på hvem som skulle bli og hvem som måtte gå ved at ledelsen skulle gi hver enkelt ansatte karakterer. Først skulle altså nødvendige egenskaper og ferdigheter defineres, deretter skulle lederne gi de ansatte karakterer på disse egenskapene og så skulle totalsummen avgjøre så vidt jeg forsto.

En bekjent fortalte at ledergruppen på hennes arbeidsplass hadde vært gjennom en personlighetstest. Selve testen bestod av nokså mange utsagn som man skulle ta stilling til ved å velge "Rett" eller "Galt". Og så ender man ut med vurdering på fire ulike akser. Min bekjente fikk en profil hun kjente seg igjen i.

For tiden er jeg involvert i en ansettelsesprosess. Mange gode søkere og mange som innfrir det som er definert som krav i stillingsannonsen og vi har dermed en luksussituasjon der vi kan velge mellom kvalifiserte kandidater. Og det er nå jeg begynner å tenke - hva er det som får avgjørende vekt til slutt? Hva er det jeg legger vekt på når jeg sier hvem jeg mener er best egnet?

Min bekjente delte linken til testen de hadde tatt på jobben og "dommen" er blant annet at jeg bestemmer meg ved å gjøre avgjørelser basert på fakta mer enn intuisjon. Det kjenner jeg meg forsåvidt igjen i, men så lurer jeg på om det allikevel er helt riktig. Er jeg virkelig sånn eller er det sånn jeg ønsker å være? Dette er jo forsåvidt en kritikk til all egenvurdering - hvorvidt klarer vi å se oss selv og i hvor stor grad ser vi det ideelle selvet? Jeg vet for min egen del at de menneskene jeg synes det er vanskeligst å like er de som har en presentasjon av seg selv som stemmer dårlig med hvordan jeg oppfatter denne personen.

Jeg har i nokså mange år jobbet i et system der det var mange små enheter bestående av én leder og tre-fire under denne lederen. Alle er ansatt etter gitte kriterier som er utarbeidet sentralt og alle lederne har hatt de samme retningslinjene å forholde seg til i ansettelser. Allikevel var det én ting som var slående når alle disse 20 enhetene var samlet - de var svært ulike seg imellom og ganske så like innenfor hver enkelt enhet. Det kunne se ut som om vi hadde en tendens til å ansette folk som lignet oss selv eller i hvert fall at preferansespekteret var ganske smalt. Når lederne skal gi sine ansatte karakterer, hva er det de legger vekt på? Hvor faktaorienterte klarer de å være? På samme måte - når jeg skal vurdere en jobbsøker opp mot en annen, i hvor stor grad klarer jeg å se bort fra førsteinntrykk og trynefaktor?

Det finnes jo mange såkalte objektive seleksjonsredskaper og i dag lurer jeg på hvor objektive disse egentlig er. Er det sånn at karakterene settes ut fra hva man liker og misliker på et mer løst grunnlag enn karakterer? Er det sånn at folk ansettes i stillinger basert på hva dem som intervjuer liker på et mer personlig nivå? Hva betyr det egentlig når det i nesten alle stillingsannonser står at personlig egnethet vektlegges? Er ikke det ensbetydende med at lederen kan velge den søkeren hun liker og velge bort den hun misliker? Og hvis det er sånn - er det egentlig galt? Og hvor langt kan man strekke dette med personlig egnethet?