Her og nå?

I uka som nettopp er ferdig har jeg vært på foreldremøte. Hva er det med de foreldremøtene forresten? Hvorfor må det være slik at alle klassetrinn har sine foreldremøter akkurat i september og mars? Hadde det ikke gått an å spre dem bittelitt? Men altså, jeg var på foreldremøte fordi den eldste skal begynne på ungdomsskolen til høsten og foreldrene skulle informeres. Fint! Det jeg undrer meg over, er at det ble brukt mye tid på å snakke om overgangen til videregående på dette møtet. Jeg har en 12-åring, til høsten blir han 13 og oppstart på videregående virker nokså langt unna. Det var riktignok ikke bare skolens feil at det ble brukt tid på noe som ligger så langt frem i tid, det var en del foreldre som holdt temaet varmt også. Hvilket språk lønner det seg å velge? Hvilke språk har de på den lokale videregående skolen? osv osv. Det er klart ingen av oss ønsker at ungene våre skal velge noe nå som begrenser deres muligheter fremover, men jeg kan ikke skjønne at et valg gjort av en 13-åring skal få lov til å gjøres så stort!

Den siste tiden har jeg, via nett, deltatt i samtalen med en fin jente som er i ferd med å finne ut av et nytt forhold. En klassisk nyfamilie med barn på begge sider og mange hensyn å ta. Og så gjør denne jenta det mange av oss har en tendens til - hun tenker så langt frem og vil ha så mange avklaringer, at forholdet roter seg til. Han tenker også fremover og har sine klare tanker om hva som passer om to år og om fem år og de tankene passer ikke overens med hva hun ønsker seg om et år og om fire år. De finner nok ut av det, de er glade i hverandre og har mye som taler for seg og forholdet sitt.

For et par uker siden var jeg i begravelse. En flott dame og mange vakre ord ble henne til del. Helt fortjent. Noe av det jeg har tenkt mest på i ettertid var det alle snakket om - at hun var så god til å glede seg over nuet. En lang frokost med aftenposten, kaffe og kjæresten var en glede. Hver dag var det en glede. Det er et eksempel til etterfølgelse! Når jeg spiser frokost, tenker jeg mest på å bli ferdig med den, må jeg innrømme. Jeg tenker på hvordan vi skal få den ene til å spise og jeg tenker på hvordan vi skal få den andre til å gjennomføre det som er planlagt etter frokosten. Nå er nok dette til dels avhengig av livsfase, det er enklere å nyte frokosten hvis mannen og jeg er på kjærestestur og vi ikke må ta hensyn til noen andre enn oss. Allikevel - det er jo i hverdagen livet leves og det er hverdagen man må nyte hvis livet skal være godt.

Det er lett å gi råd til min nettbekjente - du må jo nyte dagen i dag, du kan ikke ødelegge forelskelsen og det som skjer her og nå ved hele tiden å tenke fremtid og om og men og hvis. Det er lett å identifisere at andre glemmer å nyte dagen i dag. Det er også lett å identifisere at jeg har noe å lære av henne som hver dag koste seg over frokosten. Med den samme mannen, den samme avisen og sikkert den samme menyen...