Alenetid?

I mitt liv er tid helt alene mangelvare. Jeg er sosial, jeg trives godt sammen med andre og jeg har jo selv valgt å få en familie med en del medlemmer. Så på sett og vis tenker jeg at jeg ikke har lov å klage. Men i dag vil jeg gjøre det allikevel! Det er noen rundt meg hele tiden. Det er noen som sier "Mamma, vet du hva?" og "Mamma skal jeg fortelle deg noe?" og "Mamma, hvorfor er det sånn?" de fleste av døgnets våkne timer.

Når jeg lager mat, er det minst én som vil sitte på kjøkkenbenken. Når jeg lager kake, er det gjerne tre som sirkler rundt meg og venter på å få hjelpe til. I denne sammenheng betyr det å slikke bakebollen. Når jeg er på do, er det gjerne én som åpner døra hvis jeg har glemt å låse den og en annen som roper "MAMMA, hvor er du?" Det samme skjer som regel når jeg dusjer. Da er det en som skravler utenfor dusjdøra og og tillegg kommer gjerne katten inn på badet. Stakkars katten, hun er den eneste jeg kan kaste ut. Og det gjør jeg ofte! Hun blir kastet ut fra badet og hun blir jaget ned fra sofaen og ekspedert ut verandadøra.  Når sant skal sies, er hun det minst krevende familiemedlemmet, hun får dermed ikke som fortjent. Hun er den som tåler mest avvisning og tilgir raskest.

Hvis jeg hadde skjøvet en av ungene ut fra badet og låst døra, ville lydnivået blitt uutholdelig og barnets far ville måttet ta all jobben. Hvis jeg hadde stengt en av dem ute på verandaen, hadde sikkert noen vurdert å ringe barnevernet. Hvis jeg hadde sagt at i dag får ingen slikke bollen fordi jeg vil gjøre det selv, hadde de trodd at jeg tullet. Det jeg har gjort i dag, var å be eldstegutten om å se på TV oppe på rommet sitt på kvelden. Mannen ser fotball i kjelleren, de yngste sover og katten er ute. Plutselig var alenetid mer enn en hypotetisk mulighet, det var innen rekkevidde. Nå kjenner jeg på en ørliten dårlig samvittighet, han var vonbroten han som måtte ta turen opp trappa. Vi andre fire har vært borte store deler av ettermiddagen, han valgte å bli hjemme. "Var det deilig å være her alene?" "Ja, veldig" "Tror du jeg har lyst til å være alene litt?" Da så han på meg og kunne ikke skjønne at jeg ville jage ham bort. Han ville jo bare være sammen med meg. Jeg sto allikevel på mitt og sa at jo, jeg ville at han skulle gå opp.

Om ti-femten år er sikkert alenetid en realitet jeg beklager meg over og jeg vil savne at ungene er der og skravler. I kveld har jeg allikevel nytt å ha alle plassene i sofaen for meg selv!