Hva er passe selvstendig?

Både i arbeidslivet og i barneoppdragelsen synes jeg rett som det er at det er vanskelig å ta stilling til hva som er passe selvstendig. Hvor mye kontroll skal utøves og hvor mye kan folk og fe og unger gjøre som de vil? Når det gjelder barna, er det lettere å se at andre utøver for lite kontroll eller at ungene er for lite selvstendige.

Hva er det egentlig som gir passe selvstendighet? Og er passe selvstendig en stabil enhet? Svaret er rett og slett nei, det er ikke lett å definere hva som er passe selvstendig, verken over tid eller på tvers av situasjoner. Ikke engang på tvers av mitt eget humør er jeg redd.

I hverdagen kjenner jeg at jeg reflekterer lite over hvor mye jeg skal passe på ungene og hvor mye frihet jeg skal gi dem. Mannen og jeg er nokså samstemte, så det blir heller ingen konflikter oss imellom som bidrar til å stille spørsmål rundt egen praksis. Men når vi er sammen med andre, da merker jeg at jeg har helt klare meninger om dette. Jeg reagerer oftest på dem som passer veldig på. Når hele helgen blir full av "Vær forsiktig, tenker jeg gjerne at andre er for engstelige. Men hva vet vel jeg egentlig? Jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner at foreldre kjenner sine unger best. Det er derfor rimelig å anta at de som er ekstra aktsomme faktisk har unger som trenger å følges tettere.

Jeg har hatt to unger som har vært nokså fornøyde med å la meg ta styringen. De har latt meg kle på dem og tatt imot masse hjelp. Så mye hjelp at jeg har fått meg en aha-opplevelse når barnehagen har sagt at "Han har jo blitt så flink til å kle på seg selv. Nå er det bare strikken i dressen som skal over støvlene han trenger hjelp til." Påkledning, knapper, glidelåser og alt har altså vært innøvde ferdigheter mens jeg har gjort alt for dem... Og så kom nummer tre og hun skal helst gjøre alt selv. Det krever myyye tålmodighet å vente mens hun gjør ting som jeg vet jeg kunne gjort veldig mye fortere selv. Særlig hvis jeg skjønner at de minuttene er de som fører til at jeg mister toget. Men samtidig er det jo akkurat den selvstendigheten jeg ønsker at hun skal oppøve og utøve.

Akkurat som meg, så er ikke de rundt meg konsekvente heller. Jeg smiler litt når de sier at de skal i hvert fall ikke kjøre ungene sine rundt omkring. De får sykle, gå eller ta bussen på samme måte som pappa'n gjorde selv da han var barn. Når jeg hører dette fra den samme pappa'n som jeg oppfatter som veldig forsiktig nå som barna er små, da lurer jeg på når han har tenkt å slippe og oppøve denne selvstendigheten. Både profesjonelt og privat er det imidlertid langt mer utfordrende for meg å se at foreldre utøver for lite kontroll og passer for lite på. Når unger går på selvstyr lenge før fornuften er i samsvar med utfordringene, da kjenner jeg geskjeftigheten vokse i meg. Det er vel her som på de aller fleste andre steder. Passe mye er viktig. Og så må jeg leve med at definisjonen av passe mye ikke er entydig.

Det er ikke så mye enklere i jobbsammenheng egentlig. Hvor mye kontroll trenger man for å føle at sjefen faktisk bryr seg? Hvor selvstendig kan jeg tillate meg å være før noen stiller spørsmål ved om hvorvidt jeg faktisk gjør det jeg skal? Hvor mye oppfølging tåler folk før de blir helt handlingslammet og avhengig av å bli sett kontinuerlig? Det jeg synes er passe mye én dag er for mye dagen etter og kanskje for lite uka etter.

Det er jo forresten heller ikke slik at mye kontroll og oppfølging er det samme som lite selvstendighet i arbeidslivet. Jeg har i mange år hatt en arbeidshverdag med mye kontroll og rapporteringsplikt og opplevde allikevel stor grad av selvstendighet i jobben.