Sarah Bernard

Nå er det snart jul, virkelig! Har gjort ferdig Sarah Bernard, det hører med her hos oss. Mannen blir så blid av det.

Jeg jukser og kjøper ferdig kransekakemasse. Prøver å lage kakene nokså små, så jeg trillet "pølsen" ut litt tynnere og skar den deretter i skiver som ble stekt ved 200 grader i ca 6 min. La dem bli kalde.

Sarah er reddet, selv etter dusjen er hun så mørk og
syndig som det er meningen som hun skal være.

Sjokoladekrem
200 g romtemperert smør
2 dl melis
2 ts vaniljesukker
3-4 ss kakao
2 eggeplommer

Ferdig dyppet i sjokolade, men før den er stivnet

Rør smør, melis, vaniljesukker og kakaopulver til en luftig masse. Tilsett en og en eggeplomme, rør godt mellom. Denne gangen hadde jeg kremen i en sprøytepose og lagde topper oppå kransekakerundingen. Enkelt og greit! La dem avkjøles godt før de dyppes i smeltet mørk sjokolade. Tipper jeg brukte ca 200 g sjokolade til denne porsjonen.

Settes kaldt

Helbredelsen, en fin bok!

I bilen fullførte jeg for en stund siden "Helbredelsen" av Jonathan Odell. Boka er en fin veksling mellom en gammel forhenværende jordmor som tar seg av en jente som nettopp har mistet moren sin og denne gamle damens fortelling om sin egen barndom.

Jeg likte denne fortellingen godt, det er noe eget med å bli lest for. Det går riktignok saktere enn når jeg leser selv og det kan fremkalle utålmodighet, men så er det også slik at det lave tempoet gir en annen opplevelse. Terningkast 5 fra meg! 




Fra omtalen av boka:
Big business

Når gamle Gran Gran, i 1933, tar seg av den sterkt traumatiserte Violet som har vært vitne til morens død, velger hun å fortelle om sin egen barndom, helt tilbake til 1847, tiden før borgerkrigen. En tid da slaveriet ennå var big business, selv om det stort sett var mindre fokus på "saltvannsslavene" (de som ble fanget i Afrika og fraktet over med skip) og mer fokus på å "... avle fram en stabil blodslinje med medgjørlige negre". Dette er tiden da hvite bare kan snakke om fire ting: "Slaver og bomull og bomull og slaver," som Gran Grans tante Sylvie uttrykker det. Det er en tid hvor man får seg til å si at "... niggeren ikke har sjel". Men alle vet også at det er en tid med noe i gjære. Vinden er i ferd med å snu.

Under et selskap på Satterfield-plantasjen overhører Gran Gran husets herre, herr Ben, fortelle gjestene sine: "Hvis Lincoln vinner dette valget og prøver å befri slavene mine, så er det ikke en eneste av dem som kommer til å dra av sted. De står sammen med meg, enten de er slaver eller er blitt frigjort. (...) Merk mine ord, en dag om ikke lenge kommer slavene til å få friheten. Den beste strategien for oss plantasjeeiere er å sørge for at de ikke vil ha bruk for den når de får den."

Et barn blir stjålet
Gran Gran vokser opp i det store herskapshuset som "inneslave". Herr Ben og kona Amanda mistet datteren sin Rebecca da hun bare var tolv år gammel. Den offisielle dødsårsaken er sommerfeber, dette for å beskytte familiens gode navn og rykte. Den virkelige dødsårsken er kolera. Men det er ikke en dannet sykdom. Det er en sykdom så skitten at man, før den rammet Rebecca, bare trodde den kunne spres blant negre og irer. Fru Amanda blir gal av sorg over tapet av datteren. Samtidig som Rebecca dør, føder slavejenta Ella en liten jente som hun kaller Yewande, etter bestemoren. Amanda fatter interesse for jenta som ble født i samme time som datteren gikk bort. Så kanskje sjelene deres streifet borti hverandre, siden den ene kom hit da den andre reiste sin vei? Amanda stjeler barnet til slaven Ella, som blir forvist langt ut til sumpene, lengst mulig borte fra datteren, for å gjøre det verste slavearbeidet. Yewande er et navn som passer best på en bavian eller orangutang, mener Amanda, og gir jentebarnet et nytt et: Granada. Fordi hun er "svart som en maurer" (og Granada er maurernes by).

Og så kom du

Jeg har lest "Og så kom du" av Kathleen McMahon. Hadde hørt flere positive omtaler av den på forhånd og omslaget så lovende ut: En historie om uventet kjærlighet som forandrer livet for alltid. Det begynner på en strand i Dublin høsten 2008. Den globale økonomien har nettopp kollapset og det knytter seg stor spenning til det amerikanske presidentvalget. Bruno Boylan, 49, en newyorker av irsk avstamning, mister jobben når Lehman Brothers går over ende, og bestemmer seg for endelig å besøke landet forfedrene kom fra. Addie McMurphy, 38, er en fjern slektning. Hun er arbeidsledig og tilbringer dagene med å pleie sin far og gå turer på stranden med hunden. Da hun treffer Bruno, virker det som om livet hennes er en nedadgående spiral. Møtet med den amerikanske slektningen begynner ikke godt. Addie og faren gjør alt de kan for å unngå den brysomme amerikaneren, som svarer til alle Addies fordommer. Likevel forstår hun øyeblikkelig at møtet med Bruno vil forandre livet hennes for alltid. Og så kom du er historien om to mennesker som møter kjærligheten når de minst venter det. Men bakom den uventete lykken lurer spørsmålet om hvordan det hele vil ende. 

Boken fungerte ikke helt for meg. Førjulstiden er full av andre aktiviteter, så det har blitt lite tid til lesing. Det er mulig det er forklaringen på at historien aldri helt grep meg. Eller så er det sånn at historien aldri helt grep meg og at jeg derfor aldri fant tid til å lese videre midt i travelheten min. Den ropte ikke på meg og fenget meg ikke og ble derfor ikke lest i det tempoet som skal til for å være fanget av en historie.

Språklig er den god, oversettelsen like så. Historien er fengende og nokså troverdig, de litterære skikkelsene også. Den var ikke så kjedelig at jeg la den bort uten å fullføre, men den ga meg altså ikke all verdens. Jeg vet det var steder jeg ville ha grått hvis jeg hadde vært mer engasjert og jeg hadde forventet å rase gjennom sidene. Det gjorde jeg altså ikke. Ikke mer enn terningkast 3 fra meg.

Julekonfekt 2013

Snart er det jul og da må det lages konfekt i heimen! Vi har en tradisjon for vennemiddag i desember og i år uttrykte jeg at jeg tvilte på om jeg rakk å lage konfekt før den dagen. Mannen ble nokså betenkt, sa at da kom en av kameratene til å bli veldig skuffet. Jeg lurer på hvem som hadde blitt skuffet jeg, noen ganger er det greit å skylde på andre!

Jeg bestilte smeltesjokolade på nettet i år og mottok 3 kg 70% Valrohna og 2.5 kg Callebaut melkesjokolade. Holder til litt flere konfekt enn jeg så for meg...

Her er oppskriftene fra dette året. Alle oppskriftene til fyll holder til minst 30 konfekt.

De fylte konfektene lager jeg alle på samme måte. Smelt 200 g sjokolade pr konfektform i mikrobølgeovnen. Jeg setter på full effekt i 2 min, men tar skålen ut innimellom og rører. All sjokoladen trenger ikke å være smeltet når den tas ut, resten smelter når man rører på slutten. I andre oppskrifter står det at man skal pensle innsiden av formen med sjokolade, det tar for lang tid for meg. Jeg fyller derfor formen med smeltet sjokolade og lar det stå en stund slik at det har stivnet litt langs kanten. Deretter snur jeg formen opp ned og rister litt slik at det flytende i midten renner ned på et bakepapir. Dette overskuddet smelter jeg på nytt når fyllet skal dekkes. Sett formen kaldt før du fyller i en liten klatt med fyll. Husk at det må være plass til sjokolade over. Hell deretter over den smeltete sjokoladen og sett kaldt igjen før du trykker konfekten ut av silikonformen. Husk at dette lages helt uten konserveringsmidler og at de fleste fyllene inneholder fløte. De holder altså ikke så lenge.


Kokosbomber
100 g kokosmasse
100 g konsendsert melk
25 g melis
2 ts vaniljesukker

Blandes lett sammen og settes til avkjøling.

Mintfyll
250 g melis
2 eggehviter
ca 1/2 dl fløte
peppermyntedråper

Blandes sammen til en passe masse. Jeg synes det er best hvis det er litt flytende, men fast masse fungerer også fint. Ha i så mange peppermyntedråper du ønsker, smak deg frem. 



Myk karamell
1/4 dl fløte
1/4 dl lys sirup
1/4 dl sukker
1/4 dl melis
1 ss smør

Ha fløte, sirup og sukker i en kjele og kok opp under omrøring. La massen koke til den har blitt gylden, ca 30 min. Jo lenger den koker, desto hardere blir karamellmassen når den blir kald. Ta kjelen av plata, rør inn melis og smør. Sett til avkjøling. 


Mokkakrem
1/4 dl fløte
100 g mørk sjokolade
2 ts espressopulver

Varm opp fløten, ta den av platen og bland i hakket sjokolade og espressopulver (vi har stående et glass med sånn instant kaffe, det blander seg ekstra fint) og rør til en jevn masse. Sett den til avkjøling. 


Bringebærkrem
1/4 dl fløte
100 g hvit sjokolade
1/4 dl bringebærpuré
evt litt rød farge

Bringebærpuré lager man ved å sile rørte bringebær slik at steinene blir borte. Varm opp fløten, ta den av platen og tilsett hakket sjokolade, rør til alt er smeltet. Tilsett deretter bringebær og evt litt farge hvis du ønsker det. Sett til avkjøling. 


Lakrisfyll
1/4 dl fløte
100 g hvit sjokolade
lakrispulver (knuste dundersalt eller tilsvarende går også bra)
evt svart farge

Varm opp fløten, ta kjelen av platen og tilsett hakket sjokolade. Rør til all sjokoladen er smeltet. Tilsett lakrissmak og svart farge hvis du ønsker deg. Sett til avkjøling. 


Bringebærgelé
Jeg jukser glatt og kjøper gelépulver i butikken. Bruker 1 pk, men koker bare opp 2 dl vann for å være sikker på at det blir fast nok. Sett til avkjøling. Det er lettest å fylle i formene når geléen er akkurat passe halvstiv, men det går fint hvis den har stivnet helt også.



Og så lager jeg to varianter uten fyll:


Hjerter med krønsj og maldonsalt
200 g sjokolade
ca 75 g most Smash
salt etter behag

Smelt sjokoladen, tilsett knust Smash. Jeg legger Smash i en pose og knuser dem med kjevle. Smak til med salt, du trenger ikke så mye. 


Mørke hjerter med mandelkrokan og chili
200 g sjokolade
ca 75 g knuste brente mandler
chilipulver etter behag.

Smelt sjokoladen, tilsett knuste brente mandler. Det er litt vanskeligere å knuse dem, men jeg bruker en tykk pose og litt kraft med kjevlet. Tilsett chili hvis du ønsker det. 

Ny genser til Minstejenta

Etter flere babyplagg, har undringen økt i løpet av sommeren og høsten. "Skal du ikke snart strikke noe til meg, mamma?" Det er bare én av mine som fortsatt vil ha hjemmestrikket, så jeg får benytte anledningen når den byr seg.

Genseren er strikket i Dale babyull, noe som krever litt triksing siden det ikke finnes oppskrifter til babyull for større barn. Selve stjernemønsteret øverst er fra en tunika i et oppskrifthefte fra Dale og er tilpasset Sisu. Hullmønsteret i selve genseren er fra en babyjakke jeg strikket tidligere i år.

Jenta selv er fornøyd og det er jeg også! Ser at den ikke er stor nok til å passe neste år også, men hvis jeg er heldig vil hun ha hjemmestrikket også da.

Bursdagsforslag til vintervær - sommerfest for småjenter

I år ville den nyslåtte 6-åringen gjerne ha halloweenfest. Hun har vært i flere morsomme bursdager i oktober og alle hadde form av heksekostymer og skumle innslag. Men så er det noe med at det som er spennende første gang, morsomt andre gang og gøy tredje gang, det holder egentlig ikke til nok en reprise. Så etter en kort disputt endte vi opp med sommerfest. Da dagen for festen opprant, hadde årets første vinterdag nådd oss, men vi fyrte opp i peisen og hang opp en stor pappsol i stua. Bordet var pyntet med et lite utvalg av skjellene som var med oss i kofferten hjem fra Florida, stua pyntet med fargerike vimpler.

Jentene ble tatt imot med den sedvanlige røde løperen, den ble kjøpt inn da den eldste broren skulle ha rockestjernefest en gang. Alle som ville fikk en blomsterkrans rundt halsen (kult med TGR-butikk i nærheten, de har mye moro til en liten penge). Jeg hadde en liten tanke om at det kunne grilles spyd, men de ble stekt i stekeovnen i stedet.







Sommergjestene drakk "paraplydrinker" med fargete isbiter. Det er enkel moro - å farge vannet med konditorfarger før isbitene fryses ned. Mange gode idéer å finne når man googler!







Gelé i champagneglass av plast ble laget i tre etapper slik at det ble ulike farger i glasset og servert med en liten parasoll. Fargerike muffins og sjokoladekake i form av hoola-hoola-dancer.








Og til slutt fikk vi se at også 6-årige jenter har kraft i armene når de får sjansen til å slå hull i pinjataen.





Det er veldig hyggelig å ordne i stand, stas å se hvordan hedersgjesten gleder seg, men det er egentlig helt greit at det er 8 måneder til neste barnebursdag her i heimen...

Barbiekake som hoolahooladanser

Kaka til en sommerfest (på sesongens første vinterdag) kunne kanskje sett ut som en blomst eller en sol. Det hadde sikkert vært nokså enkelt, men så var det den barbieformen jeg kjøpte i fjor da...

Jeg brukte den vante sjokoladekakeoppskriften, men den måtte steke ganske mye lenger enn til vanlig. Tror jeg endte opp med 70 minutter til slutt. Det er viktig å smøre formen ekstra godt, jeg slet en stund før jeg fikk den til å slippe formen. Heldigvis i et helt stykke. Avkjøles, deles i to og fylles med sjokoladekrem før hele "skjørtet" dekkes med mer sjokoladekrem.

Jeg kjevlet ut stykker lange nok til å dekke skjørtet og skar opp strimler nesten helt opp til den ene kanten. Lagde flere lag med slike skjørt til jeg nådde opp til midjen.

Overkroppen ble pyntet med bikinioverdel og en blomsterkrans laget av sukkerpasta. Pyntet med litt perlemorspray på skjørtet, laget en overgang fra det nederste skjørtet og opp mot kroppen på barbie.














Og etter festen var "kunstverket" litt mindre helt...

Sjokoladekakehjerte med kokesjokolade til 6-åringen

Det blir mange kaker i løpet av et år hos oss og ting kan tyde på at den ene kaka har blitt for stor gjenganger når jubilanten selv sier at hun ikke vil ha sjokoladekake. Hun ville mye heller ha
oreokake  sa hun. Så da ble det både oreokake og sjokoladekake, men sistnevnte i en hittil uprøvd versjon. Fant oppskriften på Trines matblogg og justerte litt på den.



200 g sukker
110 g smør
3 egg
150 g hvetemel
100 g kokesjokolade
1 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker
1 dl melk

Pisk smør og sukker luftig og hvitt. Tilsett et og et egg, bland godt mellom hvert egg. Tilsett det tørre, bland raskt sammen før melken blandes i. Ha i smurt form, jeg brukte en hjerteformet silikonform denne gangen, men en rund springform på ca 24 cm er også passe. Stekes ved 180 grader i ca 35 minutter.

Sjokoladekrem
200 g kokesjokolade
50 g smør
1 dl fløte
(0.5 dl sukker)

Brekk opp sjokolade og skjær smøret i små biter. Ha sjokolade og smør i en skål. Varm opp fløten, evt sammen med sukker hvis du bruker veldig mørk kokesjokolade. Hell fløten over sjokolade og smør og rør til alt er smeltet. La kremen tykne litt før den helles over den fortsatt lunkne kaken. Jeg var litt utålmodig, så noe av kremen rant av kaka. Pynt etter ønske og anledning. Jeg brukte sånne myke kuler, det ser fint ut og man knekker ikke tennene når man spiser kaka.

Chocolate chip cookies

Eldstegutten påstår at det er flere år siden jeg lagde chocolate chip cookies. Jeg er ikke helt sikker på at det stemmer, men nå er de i hvert fall laget igjen.

160 g smør, romtemperert

210 g sukker

140 g brunt sukker

360 g mel

2 ts bakepulver

1 ts vaniljesukker

3 egg

350 g blandete sjokoladeknapper (i dag ble det lys, hvit og mørk sjokolade) 

Rør sukker og smør til en luftig krem, tilsett det tørre og bland til en smuldrete deig. Ha i egg og sjokolade og arbeid deigen raskt sammen. Du kan gjerne blande hvit, mørk og lys sjokolade eller erstatte noe av sjokoladen med hakkete nøtter. Form deigen til to pølser ved hjelp av plastfolie. La den hvile i kjøleskapet i en time eller i fryseren i 1/2 time. Skjær i skiver og stek ved 175 grader i 10-15 minutter. De er ferdige når de har skiftet farge i kantene, ikke stek for mye! 

Jeg lager som regel dobbel porsjon, da har jeg tre "pølser" i fryseren som kan tas opp og skjæres i skiver etter en kort tid på benken. De smaker aller best når de fortsatt er varme! 

Du skal ikke tåle så inderlig vel?

Her om dagen hadde Per Fuggeli en kronikk om den norske mentaliteten, om vår tendens til å lukke døra, til å passe på oss selv og til å si at denne uretten vedkommer ikke meg. Gjennom dette satte han meg på sporet av tanker jeg har balet med en stund. Det er kanskje sånn det er, at samfunnets verdier går i sykluser, at det veksler mellom å bry seg om andre og å skulle være sin egen lykkes smed. Det er vel også sånn det er for mange av oss - at det er lettere å bry seg i teorien, på avstand, når det ikke koster annet enn 200 kroner trukket fra kontoen. Når det kommer tett inn i hverdagen er det mye vanskeligere. Jeg er ikke så sikker på at jeg trives helt med den enigheten som synes å bre seg om at vi alle har rett til å utestenge, ekskludere og svartmale dem som strever og som er mindre heldig stilt.

- Joda, det er klart det er viktig at psykisk syke får delta i samfunnet, men de helt sprø, gærningene, de bør vel sperres inne? Vi kan vel ikke ha det sånn at potensielle drapsmenn går fritt? Kan de ikke jobben sin i det hele tatt i psykisk helsevern? Å slippe ut en mann og så går han hen og dreper noen dagen etterpå, det er da helt vilt? Hvor vanskelig kan det være å vurdere noen, har de psykologene og psykiaterne gått på skole i åresvis? Det må da være bedre å stenge noen ekstra inne enn å slippe ut en drapsmann?
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Er det en positiv utvikling at psykisk helsevern skal få anledning til mere bruk av tvang? Hvor skal terskelen ligge? Hvor friske blir halvsyke av å stenges inne? Hvor lenge skal de være sperret inne før man slipper dem løs? Hvor sikker skal man føle seg?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel!

- Joda, det er vel og bra det altså, at det går best med de barna som går på vanlig skole, men de klin gærne ungene, de som ødelegger for alle andre, skal de virkelig være i vanlige klasserom? Her viser Pisaundersøkelser og alt at norske barn lærer for lite, er det noen fornuft i at lærere skal bruke tid på unger som henger i taklampa når de skulle lært seg gangetabellen? Hvis en 10-åring ikke engang kan ta imot en beskjed, skal han da være i en vanlig fjerdeklasse og forstyrre de andre?
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Ønsker vi oss tilbake til spesialskolene og Bastøy? Skal vi overse all forskningen som viser at jo lenger barn med atferdsvansker får delta i normalskolen, desto bedre går det med dem på sikt? Hvor skal terskelen ligge? Hvor velfungerende blir urolige barn av å bare være sammen med andre urolige barn? Hvor tidlig skal vi konkludere med at dette barnet, det er det ikke håp for? Hvor sikker skal man føle seg? Hvor tidlig er det akseptabelt å ekskludere barn fra fellesskapet?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel!

- Joda, det er klart det er uheldig at det skapes ghettoer, det er klart det er viktig å integrere folk med dårlig boevne i velfungerende naboskap, men jeg skal da ikke ha dem i gata mi? I nabohuset? Må man virkelig finne seg i at kommunen kjøper opp et hus og bruker det til sosialklienter? Ikke søren altså, det forringer jo verdien på huset mitt!
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Skal vi ekskludere og utestenge? Øker det sjansen for at det går bra på sikt? Øker det barnas mulighet til å klare seg over tid?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel!

- Joda, det er vel og bra det altså, at vi er moralsk forpliktet til å hjelpe krigsrammete i Syria, men trenger de å komme hit? Er det ikke bedre å hjelpe dem der de er? Skal det virkelig være sånn at norske kommuner som ikke synes de kan ta dem imot, skal tvinges til å akseptere et mottak rett ved husveggen sin? Er det ikke for mye forlangt at man skal ta imot folk med åpne armer når de ikke yter en dritt? Det er jo synd det, at de er traumatiserte og har mistet både familie, vett og fremtidshåp, men vedkommer det oss egentlig? Skal vi ta dem hit når de vil være et pengesluk resten av livet og aldri kommer seg i jobb?
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Skal vi bare ta imot dem som på sett og vis klarer seg selv, dem som blir leger og gode skattebetalere? Dem som har all verdens forutsetninger for læring og mestring?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel?

Babypose, til vogn eller bilsete

Jeg har strikket pose til en liten jente som ennå ikke er født, så får vi bare håpe at det faktisk er en jente... Posen er strikket i babyull og kan altså vaskes i vaskemaskin på 40 grader. Det er nesten en forutsetning med plagg til de aller minste som ganske sikkert gulper på klærne.

Til mine egne hadde jeg også slik pose, da savnet jeg muligheten til å bruke posen også i bilstolen. På denne utgaven har jeg derfor laget et hull som forhåpentligvis passer til bilsetet.

Nu, jävlar!

Det er noe med meg og de bøkene som "alle" liker. Jeg er skeptisk i utgangspunktet, liksom litt avventende. Kanskje var det det som førte til at "Nu, jävlar" av Heidi Linde ikke bar helt til topps for min del.

Litterært er det kanskje i samme gate som Jonathan Franzen eller som Knausgård. Lange beskrivelser av ingenting, mange sekvenser der tilsynelatende irrelevante tanker skriftliggjøres. Det både fascinerer meg og irriterer meg. Det er morsomt og gjenkjenbart, men det gir lite mereffekt. Utvider ikke perspektivet mitt på noen som helst måte.

Denne boka har flere fortellerstemmer, det fungerer bra. De ulike aktørene treffer hverandre og har tilknytningspunkter, men historien strammes ikke inn på slutten og alle treffer ikke hverandre. Det er forsåvidt bra altså, å bringe dem sammen i det samme selskapet til slutt ville gjort det hele svært lite troverdig.

I forrige uke ville Maja absolutt fortelle om noe hun hadde drømt. Terese sto ved komfyren og kuttet brokkoli og gulrøtter og forsøkte å høre etter, men det var en drøm helt uten poeng og logikk, og alt Terese virkelig oppfattet var hvor urent Maja snakket, r-en som fremdeles hørtes mest ut som en l, og fremfor å la datteren uttrykke det hun så gjerne ville si, skuflet Terese henne inn på lekerommet slik at hun kunne få lagd ferdig denne middagen i fred, men vannet til grønnsakene kokte over, og selv om hun tørket, ble det sittende igjen flekker på induksjonsoverflaten, de hadde sagt i butikken der de kjøpte komfyren at det var viktig å holde den ren, at det ikke måtte feste seg flekker som grodde fast, det var det uttrykket selgeren hadde brukt, grodde fast, og Terese gned hardt på omrisset rundt plata, hun vasket med et engasjement hun ikke var i stand til å vise sine egne barn, og når de litt senere satt rundt middagsbordet alle fire, tok hun ikke opp igjen tråden fra Majas drøm, ga ikke datteren en mulighet til å fortelle videre selv om det var åpenbart at det var noe som hadde gjort sterkt inntrykk på jentungen, isteden fokuserte hun på å komme seg gjennom måltidet, å komme i mål for denne gang, slik at det kunne bli stille, slik at ungene kunne løpe inn i stua for å se barne-tv, og hun selv kunne finne fram komfyrrengjøringssprayen hun hadde bestilt på nettet, den som i følge reklamen, skulle være så effektiv, og da ungene endelig forsvant inn i stua og hun sto der og vakset og skrubbet og gned, kom hun til å tenke på et program hun hadde sett på svensk tv for noen år siden, en psykolog som uttalte hvordan enkelte mødres standhaftige organisering og slit egentlig var en kompensasjon for manglende evne til følelsesmessig tilknytning, og Terese hadde sett ned på komfyren, der induksjonsoverflaten nå var skinnende blank, det var virkelig en effektiv spray, og hun hadde vært nødt til å låse seg inn på badet, da, hun hadde satt seg på dolokket og grått, inn i et stripete frottéhåndkle, slik at ingen kunne høre henne. Så vasket hun ansiktet og gikk ut igjen på kjøkkenet og satte en dobbel bolledeig. 

De andre hovedpersonene er ikke like selvkritiske, ikke like engstelige og da er språket også annerledes. Det er et godt litterært grep og gjør personene troverdige. Men allikevel blir ikke dette mer enn helt passe for meg. En svak firer på terningen fra meg.

Et helt halvt år

Jeg har det med å være skeptisk til det alt "alle andre" liker. Jeg tenker Carl & co, Hotell Cæsar og populistiske partier og har pleid å skygge unna. Med filmer har jeg det nok sånn ennå, men bøker gir jeg ofte en sjanse selv om jeg er skeptisk i utgangspunktet. Lettere å være raus og ta sjansen med en bok enn med en film, jeg rekker jo så mange bøker i livet og tilsvarende få filmer.

"Et helt halvt år" av Jojo Moyes var en av dem jeg var skeptisk til. En hel haug med damer jubler og jeg blir avventende. Var det et godt stykke uti boka også. Typisk damebok, litterær lettvekter, jeg skjønner hvem som blir forelsket i hvem og hvem som er en egoistisk drittsekk. Men så farer sidene forbi og plutselig var jeg hektet. Har lest til altfor sent på kvelden de siste dagene og når den er slutt skulle jeg ønske at jeg hadde tatt det litt mer med ro. Jeg angrer på at jeg leste den på norsk da, ikke fordi oversettelsen på noe tidspunkt irriterte, men fordi jeg tror det hadde gitt en enda bedre leseropplevelse å lese den på originalspråket. Det er enda mer utpreget for britiske enn for amerikanske bøker synes jeg.

Lou Clark er en typisk jente fra britisk nedre middelklasse. Søsteren som var familiens håp ble gravid ung og bor hjemme sammen med foreldrene. Foreldrene har svært dårlig råd og faren står i fare for å bli oppsagt som mange andre rundt dem allerede har blitt. Bestefaren som er slagrammet bor også i familiens hus. Lou lever av å jobbe på kafé og stortrives med det, men mister jobben på en dags varsel når eieren bestemmer seg for å stenge og flytte. Dette rammer familien hardt og det er viktig at Lou skaffer seg en ny jobb. Hun prøver et par andre ting uten å trives med det og ender opp som personlig assistent hos en ung mann som har en ryggmargsskade.

Midt i rommet sto en svart rullestol med saueskinn i setet og ryggen. En kraftig bygd mann i hvit, krageløs kittel satt på huk og holdt på med å legge til rette føttene til en mann på fotplatene på rullestolen. Idet vi kom inn i rommet, tittet mannen i rullestolen opp under bustete, ustelt hår. Blikket hans møtte mitt, og etter et øyeblikk slapp han fra seg et stønn som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Så utstøtte han et nærmest utenomjordisk rop, med gapende munn. 

Jeg merket at moren hans stivnet ved siden av meg. 
"Will, hold pop!"

Han kastet ikke et blikk på henne en gang. Enda en forhistorisk lyd veltet opp fra et sted inni brystet hans. Det var en forferdelig, pinefull lyd. Jeg prøvde å la være å kryme meg. Mannen skar grimaser, og hodet hans falt ned til siden og sank ned mot skulderen mens han stirret på meg med fordreid ansikt. Han så grotesk ut, og litt sint. Jeg merket at knokene mine hadde hvitnet i grepet om vesken min. 

"Will, vær så snill!" Morens stemme hadde et lite snev av panikk. "Vær så snill, ikke gjør dette!" Å Gud, tenkte jeg. Dette fikser jeg ikke. Jeg svelget hardt. Mannen stirret fremdeles på meg. Det virket som om han ventet på at jeg skulle gjøre noe. 

"Jeg - jeg er Lou". Stemmen min skalv påfallende da den brøt stillheten. Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle strekke frem hånden, og så husket jeg at han ikke ville kunne gripe den, og jeg vinket matt i stedet. "Forkortelse for Lousia".  Da lysnet ansiktet hans til min store forbauselse, og han rettet opp hodet. 

Will Traynor så på meg med et fast blikk, og et ørlite smil fór over ansiktet hans. "God morgen, miss Clark", sa han. "Jeg hører at du er den nye barnepiken min". 

Jeg synes det er vanskelig å omtale boka ytterligere uten å avsløre handlingen. Den er helt klart verdt å lese en regnfull helg som den vi har nå, på stranda eller en annen gang man har tid til å lese mye på kort tid. En fin bok! Terningkast fem faktisk. Noen ganger har "alle andre" rett!

Ja, jeg sa det, men det var ikke det jeg mente

Da jeg hentet førsteklassingen på skolen her om dagen, ble jeg gående etter to sjuendeklassejenter. Kjente dem ikke fra før, men den ene pekte på klasserommet sitt og fortalte den andre at der ville hun også hatt rom hvis hun gikk på samme skole. Derfor vet jeg altså at de var 11 eller 12 år. Det er nok ikke en av mine mest sjarmerende egenskaper, men jeg har en utstrakt tendens til å være interessert i hva andre snakker om. På restaurant med mannen min er det nok allikevel enda mer irriterende enn når jeg går alene opp en bakke og to nesten-tenåringer snakker med hverandre. De slipper å be om oppmerksomheten min mellom to retter fordi jeg prøver å finne ut av hvilken relasjon de har til hverandre.

Men altså disse to - den ene sa til den andre:
- Herregud altså, det er veldig rart at du og Elise er venninner. Dere er veldig forskjellige synes jeg.
- Hvordan da, mener du?
- Jo, altså hun er liksom så falsk og tror hun er noe.
- Jaaa, jeg vet det. Begynner å bli skikkelig lei av henne egentlig. Hun sender meldinger hele tiden og poker meg på face og blir sur hvis jeg er sammen med noen andre.
- Jeg hørte at du hadde sagt til Elisa at du og jeg er uvenner og at du ikke gidder å være sammen med meg lenger fordi du og Elise er bestevenninner.
- Herlighet, sa hun det!? Hvorfor sa hun det til deg, liksom? Jeg sa det til henne da, men jeg mente det jo ikke. Du vet jo hvordan hun er, hun maser og maser om at hun er så glad i meg og at vi to er sjelevenner og at jeg er den eneste som skjønner hvordan hun har det sånn og da sa jeg det bare. At hun og jeg er bestevenner, men jeg mente det jo ikke. Du skjønner vel det?
Etter dette ble de litt stille begge to og så sa den andre
- Herregud altså, det er veldig rart at du gidder å være venner med Anna, dere er jo ikke like i det hele tatt!
- Hvordan da mener du?
- Hun er liksom så jævla dramatisk og skal bestemme hele tiden
... og så endte det med at den andre sa
- Ja, jeg sa til henne at vi er bestevenner, men jeg mente det jo ikke. Du skjønner vel det?!

Der og da tenkte jeg takk og pris for at jeg er voksen, så jeg er ferdig med sånne intriger. Takk og pris for at jeg slipper å late som om jeg mener en ting bare for å slippe unna. Takk og pris for at jeg blir stilt til veggs av dem som bryr seg om meg hvis jeg sier at jeg mener én ting den ene dagen og det helt motsatte dagen etter. Takk og pris for at jeg har erfart at det går greit å stå for noe og at jeg tåler hvis noen er rykende uenige med meg. Sant og si har jeg stort sett erfart at folk liker meg selv om vi i enkeltsaker har helt forskjellig syn på hva som er riktig og viktig.

I disse dager er det imidlertid flere voksne som står i samme situasjon som disse to "bestevenninnene" på 12 år. Det er flere voksne som sier "Hmm, ja, jeg sa vel det, men jeg mente det ikke" eller enda bedre "Ja, jeg sa det og om jeg mener det i dag eller ikke er ikke sentralt, det viktige nå er plattformen vi har blitt enige om". For meg er det like lite trygt som vennskap blant 12-åringer. For meg er det å skulle ha ministre som skal styre etter noe de egentlig ikke tror på, et underlig paradoks. Det er rett og slett litt skremmende at politikk er så mye skall, så mye posisjonering, så mange store ord og så lite gjennomføringsvilje. Så lite gjennomtenkt og med så lite hold.

Og så er jeg smertelig klar over at jeg har tre unge mennesker i min egen husholdning som skal gjennom denne posisjoneringen, disse rundene med inkludering og avvisning, disse møte-seg-selv-i-døra-erfaringene. De skal erfare at de blir konfrontert med det de sa i går, de skal lære hvordan man er en venn, hvordan man står for det man sier og hvordan andre blir skuffet når man svikter. Jeg kan ikke beskytte dem fra det dessverre, men jeg håper jeg kan veilede dem til å bli trygge nok på seg selv til at de så fort som mulig kan gjøre egne valg, finne de vennene de vil ha og ha de meningene, klærne, frisyrene, skoleambisjonene, yrkesvalgene og kjærestene de vil ha. Ikke den som Anne godtar eller holde seg unna den Elise ikke liker. Men på den annen side - når man kan bli statsråd og uten å rødme kan si "Ja, jeg sa det, men det var ikke det jeg mente", da er ikke denne konsistensen kanskje så viktig?

De forsvunne hendene - en bra bilbok

Egentlig har jeg slått opp med krim og egentlig prøver jeg mest å høre på bøker som det krever litt av meg å lese. I bilen er det liksom så greit å velge boka allikevel, mellom kø og P4 er en bok nesten alltid å foretrekke.

"De forsvunne hendene" av Robert Wilson er en krim og den er ikke vanskelig tilgjengelig litterært eller innholdsmessig. Jeg fant den imidlertid mellom lydbøkene på kontoret og tok den med meg før jeg sluttet der selv om boka er det jeg egentlig ikke ville ha. Både krim og lett underholdning... Som erstatning satte jeg igjen veldig mange andre. Boka er lest av Per Kristian Gudmundsen og både fortellerstemmen og oversettelsen fungerer bra.

Javier Falcón skal etterforske noe som ved første øyekast ser ut som en familietragedie der mannen først har drept kona si og deretter seg selv mens deres 7-årige sønn er på overnatting hos naboen. Etter hvert viser det seg at terrorisme, spionasje, korrupsjon i flere samfunnslag, trafficking og seksuelt misbruk av barn. En passe blanding av kriminaletterforskning og privatliv, jeg liker best at man også får se at etterforskeren er et menneske. Jeg har tidligere lest "Et lite drap i Lisboa" av samme forfatter og jeg likte den også. Bra bøker! Underholdende og godt skrevet.

Nonnen - dørgende kjedelig!

Jeg har gjort et forsøk på å lese "Nonnen" av Simonetta Agnello Hornby og må innrømme at jeg ikke kom halvveis en gang før jeg konkluderte med at dette var dørgende kjedelig.

Bokomslaget var lovende nok. Forlagets egen omtale er slik: Medrivende historisk roman fra forfatteren av Mandelplukkersken og Arvetanten. Agata vokser opp i Messina på Sicilia på midten av 1800-tallet, som nest yngste datter i en fin, men ikke lenger velstående familie. Når faren dør og moren ikke finner en passende ektemann til henne, snus livet på hodet. Agata sendes i kloster, hos sin tante abbedissen. Der er livet hardt og fullt av prøvelser. Utenfor klosteret står Italia i brann, og de voldsomme opptøyene griper direkte inn i Agatas liv. Og hun er på ingen måte klar for å oppgi kjærligheten og leve et helt liv bak murene. Nonnen er en engasjerende og levende fortelling om en sterk kvinnes kamp for å leve sitt eget liv, i en tid preget av intriger, pasjoner og store politiske omveltninger.

Men så ga den meg altså ingenting. Det kan hende jeg ikke var tålmodig nok, men jeg gidder ikke kaste bort tiden på en bok jeg synes er kjedelig når jeg vet at det finnes så mange bra bøker der ute som jeg neppe rekker å lese. Hvis noen faller borti denne og tenker at den så da ikke så verst ut, så er dere herved advart: Finn en annen bok!

The light between oceans - en grei bok

Jeg har lest "Light between oceans" av M.L. Stedman. Den er oversatt til norsk og heter faktisk "Lys mellom to hav". Ofte synes jeg titler oversettes til det ubegripelige, men her er altså tittel helt i samsvar med originalen og det får meg til å tenke at oversettelsen av selve boka også funker. Det vet jeg imidlertid ingenting om siden jeg altså har lest den på engelsk.

Tom vender tilbake til Australia etter å ha tjenestegjort i første verdenskrig. Han har svært lite å vende tilbake til og søker jobb som fyrvokter på et fyr mellom Stillehavet og det Indiske hav. På vei til vervingskontoret treffer han en ung dame som skal komme til å forandre livet hans. De to ender opp sammen (røper ikke for mye av handlingen ved å avsløre det, det fremkommer allerede på første side). 

On the day of the miracle, Isabel was kneeling at the cliff's edge, tenking the smal, newly made driftwood cross. A single fat cloud snailed across the late-April sky, which stretched above the island in a mirror of the ocean below. Isabel sprinkled more water and patted down the soil across the rosemary bush she had just planted. 

"... and lead us not into temptation, but deliver us from evil," she wispered. 

For just a moment, her mind tricked her into hearing an infant's cry. She dismissed the illusion, her eye drawn instead by a pod of whales weaving their way up the coast to calve in the warmer waters, emerging now and again with a fluke of their tails like needles through tapestry. She heard the cry again, louder this time on the early-morning breeze. Impossible. 

Boka berører kanskje det næreste en kan komme i livet - lengselen etter et barn og hva det kan gjøre med en selv hvis denne lengselen ikke innfris. Den er godt skrevet, beskrivelsene av både personer og omgivelser er gode. Allikevel fenget den meg ikke 100% før helt mot slutten. En helt grei bok, men ikke mer enn det.

Første møte med Sofi Oksanen gir ønske om mer!

Det er mange som har anbefalt meg Sofi Oksanen, men av en eller annen grunn har jeg ikke lest noen av bøkene hennes før nå. Det angrer jeg litt på. Eller, nå har jeg jo mer godt i vente siden jeg foreløpig bare har lest en av bøkene hennes. Den var noe ganske annet enn jeg hadde ventet meg. Vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men i hvert fall ikke det jeg fikk. "Stalins kyr" handler vel i bunn og grunn om å bli akseptert. Eller enda mer i bunn' om å akseptere seg selv. Eller å bli akseptert av ens mor. Med min fagbakgrunn er det lett å tenke at det første betinger det andre og at det andre avhenger av det tredje.

Katariina opplever det mange estiske kvinner drømmer om på 70-tallet. Hun treffer en finsk mann og er heldig nok til å få gifte seg med ham og til å få visum til Finland. Anna vokser opp med at moren lengter tilbake til Estland samtidig som hun fornekter sin bakgrunn. Den finske faren viser seg å være mindre perfekt enn Kateriina trodde da de giftet seg og Anna og Kateriina ender opp med å være nokså ensomme på den finske landsbygda. Historien veksler mellom Kateriinas familiehistorie fra 40-tallet Russland og Annas nåtidshistorie. Anna har alvorlige spiseforstyrrelser og det var nok denne delen av fortellingen som var utenfor det jeg hadde forventet. Samtidig var det dette som rørte meg aller mest. 

Mor bestemte på sin side også at jeg, som var oppvokst i Stein-Finland, og som hun trodde var blitt steinfinsk til de innerste hjertegangene, ikke trengte å huske det landet hun var kommet fra, selv om vi besøkte det, selv om hun lengtet tilbake. Og disse reisene fant egentlig ikke sted, for det ble ikke snakket om dem til noen fra Finland. Jeg burde bli finsk. Jeg burde snakke og gå som en finne, se ut som en finne, selv om jeg ikke var der hvor jeg hørte hjemme, jeg var på en eller annen måte gått av sporet, som i en jakke der ermene hadde ulik lengde og var altfor små for meg, eller i sko som gnagde for hvert skritt. 

Dessuten var jeg fysisk upassende i forhold til vekttabellen. Du forstår vel at nå burde du begynne å passe litt på. Anna forstår ikke, men helsesøster spør om og om igjen om foreldrenes høyde og oppfordrer henne til å vise mor en lapp der det står om Annas høyde og vekt, selv om Anna vet uten å spørre at mor slett ikke vil forstå lappen, hun kommer bare til å si at jo mer offisiell sak, desto større løgn. 

Det har likevel tatt 14 år å komme til dagens tilstand. Fjorten år med matreising, diettlister og matkalendere og beregning av tiden i kiloer og kalorier. En uforbeholden støtte til kalorismen. Å gå opp et trappetrinn forbruker visst to kalorier, å gå ned en. En gjennomsnittlig skoledag tilsvarer tre hundre trappetrinn. De begynte å regne tiden i kiloer samme år som høydeveksten min stoppet og helsesøster ble bekymret. Da var jeg 160 cm høy og det er jeg fortsatt. Skonummeret stabiliserte seg allerede flere år tidligere. Jeg var den tyngste jenta på mitt klassetrinn på barneskolen. 53 kilo og 160 cm, like stor som mor, selv om jeg var 10 år. Nå veier jeg mindre, men heller ikke den daværende vekten var for mye, jeg har aldri følt at jeg hadde feil størrelse, jeg hadde bare feil proporsjoner i forhold til omgivelsene. Et klassisk tilfelle av den kvinnesykdommen som kalles spiseforstyrrelser. En voksen kvinnes kropp, et barns sinn og de eneste brystene i klassen. Derfor var jeg kanskje ikke... fysisk... like løssluppen som mine jevnaldrende. Jeg måtte passe meg. Være på vakt hele tiden. Senke skuldrene. Legge armene i kors. Blusene måtte være store nok, jo større desto bedre, ikke noe motiv på brystet som vakte oppsikt, siden jeg aldri visste hvor Oskari ville sprette fram. Eller kameratene hans. Noen ganger stod han på lur. Noen ganger dukket han opp helt tilfeldig. Noen av gangene bare ventet han rolig på Anna, og lærerne lo over at Oskari så ut til å like denne jenta. Det er jo det det handler om. Det vet vi jo. Anerkjennende smil. Talende blikk. 

Det er rett og slett en flott bok dette. Ikke en feelgood-historie kanskje, men ikke bare trist og tung heller. Det blir ikke lenge til neste gang jeg går i gang med en bok av Sofi Oksanen! Språket er veldig bra, veksler mellom tette og korte setninger, lange oppramsinger uten komma og lange, kompliserte setninger som strekker seg over en halv siden. Vekslingen mellom Annas fortelling, Kateriinas fortelling og samfunnsbeskrivelsene fungerer bra. Man får en forståelse av hvordan det å vokse opp i Sovjetunionen der alle spionerte på alle, preger hele livet selv om regimet er oppløst og man har kommet seg unna. Boka anbefales varmt! Terningkast fem. 

Begynnelsen på et farvel

Jeg har lest "Begynnelsen på et farvel" av Ayad Akhtar. På forsiden omtales den som internasjonal bestselger og som dette årets "Barnepiken". Jeg tror derfor forventningene mine var i høyeste laget. Jeg har brukt lang tid på å bli ferdig og det er aldri et godt tegn.

Hayat vokser opp i en pakistansk familie i USA. Faren er lege og tar i stor grad avstand fra det pakistanske miljøet og nekter familien å utøve islam. Hayat har fra han var veldig liten sett bildet på kjøleskapet hjemme av morens fantastiske venninne Mina. Med morens hjelp kommer Mina til USA for å komme unna sin ektemann som ikke vil ha henne, men som truer med å ta fra henne omsorgen for deres felles barn Imran. Uten at faren får kjennskap til det, begynner Mina å lære Hayat om koranen og Hayat får etter hvert øynene opp for både islam og kvinner. Når Mina blir introdusert for Hayat fars jødiske legekollega, skjønner Hayat at han kan miste Minas oppmerksomhet.

Nathan kom hjem til oss et stykke ut på morgenen iført den samme lille kalotten han hadde hatt på seg da han fortalte historien om Ibrahim. Far hadde aldri sett ham i en sånn topi-kalott før, og gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin overraskelse da vi sto i gangen og var klare til gå. 
"Hva i all verden har det gått av deg, Nate? Hvorfor har du den greia på hodet? 
"Fordi vi skal i moskeen" 
"Og så?"
"Jeg vil vise min respekt"
"Jeg synes han ser flott ut," sa Mina stolt. "Synes ikke du også, bhaj?"
"Jeg elsker den topien," sa mor. Hun holdt Imran i hånden. "Skjegget også. Han ser mye mer fornem ut" 
Far rullet med øynene. "Han vet allerede hva jeg synes om det der som driver og gror i ansiktet hans. Men den topien er enda verre. Fyren ser ut som en jævla imam. Du er lege, Nate. Ikke en maulvi" 
"Ikke ennå," sa Mina smilende. 
"Gud forby," klaget far. 
Nathan pekte på meg. "Han har en," sa han. 
Far ristet på hodet. "Han er et barn, Nate. Han vet ikke bedre, stakkar..." 

Hayats sjalusi fører til at han gjør ting som får alvorlige konsekvenser for både Mona, Imran, foreldrene og ham selv.

Jeg likte altså boka bare sånn passe uten at jeg kan si hva deg skyldes. Språket er bra, oversettelsen like så. Handlingen er helt klart relevant og interessant. Terningkast et sted mellom tre og fire.

Forutsigbart, men grei underholdning

Den siste boka som hører til i etterslepgruppa. "The Light Behind the Window" er skrevet av Lucinda Riley og har på norsk fått navnet "Lavendelhagen". Jeg likte "Jenta på klippen ganske godt" og "Orkideens hemmelighet" litt bedre. Felles for dem alle tre er at de er ganske så forutsigbare. Man har ikke lest så mange kapitlene før man skjønner hvordan dette vil utvikle seg og det kan jo være litt kjedelig. Samtidig er dette en bok der sidene raser av gårde og for meg var det en ideell bok ved bassengkanten der ungene maser og avbrytelsene blir mange.

Emilie vokser opp i en aristokratisk familie i Paris og må etter morens dødsfall finne ut av hvem hun selv er og av sin egen familiehistorie. Boka veksler mellom å fortelle om Emilies strev for å få orden på den store herskapseiendommen hun har arvet i Sør-Frankrike og fortellingen om Constance som kommer fra Storbritannia til Frankrike som spion under andre verdenskrig. Vekslingene fungerer greit, jeg pleier av og til å irriteres over at det veksler og at jeg må lese veldig mye annet før jeg kommer videre i historien. Så kommer man inn i den andre historien og så veksler det igjen. Slik var det ikke her, men det henger nok også sammen med at ingen av historiene engasjerte meg fullt og helt.

Dette er en bok man lever helt fint med å ikke lese, men er forsåvidt heller ikke en bok man angrer på at man har lest. En helt grei 3'er etter min vurdering. Jeg kommer neppe til å lese mere Lucinda Riley, men det er altså helt greit.

Eltefri foccacia

Jeg tenkte jeg skulle ha med meg noe hjemmebakt til en jobblunch i dag. Siden en av dem som skulle spise er allergisk mot egg, var det ikke noe av det i fryseren som kunne serveres. Dermed fikk jeg sjansen til å prøve kaldhevet og eltefri focaccia. Det fungerte ganske bra synes jeg! Tok utgangspunkt i en oppskrift jeg fant på Trines matblogg og modifiserte litt.

1 kg hvetemel
1/2 ts tørrgjær
8 dl vann
2 ts salt
0.5 dl olivenolje

Bland sammen mel, salt og tørrgjær. Tilsett vannet litt og litt og bland til en litt klissete masse. Hell over olivenoljen og pass på at den dekker hele deigen. Sett til heving natten over under plast. Min hevet i åtte timer og kunne nok gjerne stått litt lenger. Bruk en slikkepott og få deigen over i langpanne. La den stå til heving i 30-60 minutter. Risle over litt olivenolje og dryss med maldonsalt. Annen pynt og smak som rosmarinkvister, oliven, soltørkete tomaer osv vil nok også funke fint. Stekes ved 225 grader i ca 30 minutter. 

Flott om hvordan vi kan ta de utenkelige valgene

"Britannia Road 22" av Amanda Hodgkinson er nok en bok som innfrir fjortisens forventninger til hva mamma leser. Stikkordene er jøde, forfulgt, annen verdenskrig, flukt, tapt kjærlighet. Denne er imidlertid ikke forutsigbar og de to hovedpersonene styres ikke av det innlysende valget kjærlighetsmessig.

"Så langt er alt Silvana har sett av Storbritannia, et land like nedslitt som hennes eget. Spor etter krigen finnes overalt, i de brannskadde bygningene de går forbi, køene utenfor butikkene, menneskenes tomme ansikter. Hun trodde hun kanskje ville kunne etterlate den mørke tristheten i Polen, men her ligger tap på lur i hver krok, standhaftig og hardnakket, og vekker fortiden til live enda det er åpenbart for henne at å glemme er hva alle trenger å gjøre. Men hvem er vel hun til å tenke slike tanker? Hennes egne minner truer henne uopphørlig, og det å glemme er ikke gjort i en håndvending. 

Og likevel, der hun går i raskt tempo etter Janusz oppover den brolagte gaten, forbi enda flere av de røde mursteinshusene som disse forstadsgatene er overfylt av, kjenner hun seg besluttsom, om ikke aldri så lite håpefull. Det blikket Janusz hadde sett på gutten med da han møtte dem på stasjonen, hadde vært kjærlig. Aksepterende. 

Hun vil gjerne takke ham, men han går så fort at hun stadig må oppmuntre Aurek til å løpe ved siden av henne for å holde følge. Akkurat idet hun tenker at det er varmt nok til at hun kan ta av seg kåpen og gå med den over armen, stanser Janusc utenfor det siste huset i en rekke. "Vi er framme", sier han og smiler. "Her er nøkkelen. Velkommen hjem". 

Når andre verdenskrig er slutt, kan Silvana vende ut fra skogen for å prøve å leve et normalt liv. Hun og sønnen har levd i skjul i Polen flere år, men skal emigrere til Ipswich for å gjenforenes med mannen og faren som de ikke har sett på seks år. Både Janusz og Silvana har hemmeligheter og begge har prøvd etter beste evne å overleve både fysisk og mentalt under krigen. Dette har ført til at de har tatt valg de synes er vanskelige å innrømme overfor seg og overfor hverandre. Det å finne hverandre igjen rent fysisk var en utfordring, men det å finne igjen fellesskapet og tosomheten, tilliten og kjærligheten er enda vanskeligere.

En veldig bra bok, som gir en litt trist ettertenksomhet som sitter i lenge. Den viser hvordan krig er umenneskelig både mens den står på og når man skal gjenfinne seg selv og meningen i tilværelsen etterpå. Den anbefales veldig, terningkast fem og enda litt til!

Fortellingen i fiolinen

Nok en bok jeg leste for en stund siden og ikke har rapportert om. "Fortellingen i fiolinen" er skrevet av Natasha Solomons og er en bok som passer godt inn i fjortisens bilde av hva mamma leser. "Å ja, det er en sånn bok om en dame som blir forfulgt og så er det krig og så forelsker hun seg og til slutt går det bra".

Elise tilhører overklassen i Wien, men søker post som hushjelp i England etter hvert som jødeforfølgelsene tar seg opp og krigen nærmer seg. Med seg har hun en fiolin og i den ligger farens siste manuskript. Morens perler er sydd inn i kjolen hennes og planen er at familien skal møtes igjen i England eller i USA, dit søsteren skal reise sammen med mannen sin.

Etter måltidet dekket vi av bordet og la kjørlene i oppvaskkummen, der May sto i såpvann til albuene og skrubbet og klagde for seg selv. De andre tjenerne forsvant etter hvert til sine plikter, mens jeg fulgte etter fru Ellsworth og herr Wrexham inn på kjøkkenet. Jeg ble stående i døråpningen, usikker på hva jeg skulle gjøre nå. 

"Elise. Du skal servere ved bordet i kveld" sa herr Wrexham "Herr Rivers har en gjest og det er Henrys frikveld" "Og jeg skal med glede overta for ham, herr Wrexham," sa fru Ellsworth. "Nei takk, fru Ellsworth," svarte han. "Barnet må lære. Hun er ansatt som stuepike, og hun skal utføre pliktene det innebærer" 

Historien byr selvfølgelig på ulovlig kjærlighet og brustne drømmer. En fin historie selv om den nok til tider er forutsigbar. Jeg likte boka godt, den passet utmerket til solseng, late dager og avbrytelser fra barna. Terningkast fire fra meg.

Engelsk humor - "Harold Frys utrolige pilgrimsferd"

Har noen bøker som er lest for en stund siden og som jeg ikke har blogget om ennå. Den første er "Harold Frys utrolige pilgrimsferd" av Rachel Joyce, en koselig britisk bok om en pensjonist som ender opp med å gå fra Sør- til Nord-England.

Harold Fry er en pensjonist som lever gjennom sin kone gjennom mange år. Ekteskapet er preget av rutiner heller enn lidenskap og Harold strever med å finne mening i tilværelsen når han ikke lenger har en jobb å fylle dagene med. En dag får han et brev som forteller ham at Queenie, en kvinne han kjente for lenge siden, ligger for døden. Harold skal egentlig ut og poste et svar til henne, men ender opp med å gå forbi postkontoret og legger ut på en vandring han verken er utstyrt for eller i form til.

Boka er søt, morsom og vemodig. Harolds reise blir ikke bare en vandring gjennom England, men også en vandring i hans egen historie og gjennom hans eget liv. En bok som leses fort, men som huskes lenge! Anbefales med andre ord. Terningkast fire fra meg.

Øst for Eden

I det siste har det vært mindre bilkjøring på jobb og dermed tar det også lengre tid å bli ferdig med en lydbok. Har holdt på med "Øst for Eden" av John Steinbeck siden før sommerferien. 18 CDer til sammen i de to delene tar jo litt tid. Det er Finn Schau som leser og det gjør han bra. 

Adam og Charles vokser opp i et hjem der den ene lengter etter farens kjærlighet og den andre avviser ham. Dessverre er det den som avviser farens kjærlighet som først og fremst oppnår den og det fører til sterk rivalisering mellom brødrene. Da Kate dukker opp på dørstokken deres etter at de har blitt voksne og gjør et forsøk på å drive gården sammen, blir vennskapet deres satt på enda en prøve. Adam flytter langt unna og blir etter hvert far til Aron og Caleb. Også dette tvillingparet strever etter å bli anerkjent av faren og med å posisjonere seg overfor hverandre. Boka er filmatisert og det er ikke vanskelig å forstå. Boka har en oppbygning som et filmmanus. Rivaliseringen mellom Adam og Charles og mellom Aron og Caleb henspiller på rivaliseringen mellom Kain og Abel. 

Jeg har gjort meg samme erfaring som jeg har hatt tidligere når jeg endelig får somlet meg i gang med en av litteraturhistoriens klassiskere - man skjønner hvorfor den har blitt en klassiker. Språket er godt, historien er engasjerende. Hvis det er flere enn meg som ikke har lest den, så anbefales den! 

En engels tålmodighet

Det er noen yrkesvalg jeg har vurdert og forkastet. Det er noen yrkesvalg jeg fortsatt kan tenke at ser interessante ut. Og så er det noen yrkesvalg jeg aldri har vurdert og noen jeg virkelig ikke kan forstå at andre har vurdert. Å jobbe i geriatrien er et slikt uforståelig valg for meg. Jeg er et relativt tålmodig menneske i samspill med andre mennesker, jeg er relativt godt utstyrt med empati og jeg er relativt god på å finne mening i det meningsløse når jeg forholder meg til mennesker på jobb.

Men tålmodig nok til å jobbe på en sykehjemsavdeling, det er jeg ikke! I helgen var jeg på besøk hos ham som skulle vært hjemme hos mamma, han som skulle nytt alderdommen, han som knapt har nådd pensjonsalder og som allikevel er totalt hjelpetrengende. Mannen min var også med for første gang på lenge, vanligvis er han igjen hjemme sammen med barna. Å utsette dem for de andre beboerne på avdelingen, det vil jeg helst ikke. Han som eldes så fort at det skulle vært ulovlig, han holder seg mest i ro. Snakker lite, tusler rundt og er nok ikke den mest krevende beboeren. Mannen min så seg rundt og tenkte at de andre så friske ut og lurte på hvordan det kunne ha seg at pasienter med så ulikt funksjonsnivå var plassert på samme avdeling. Men så braket det løs...

Én vandret rundt med to pledd, tre aviser og en nakkestøtte under armen. Etter nokså mye oppfordring og håndleding, la han fra seg pleddene og en avis. Kaffe ble servert og følgende samtaler mellom tre pasienter og to ansatte utspilte seg:
- Jeg er så redd jeg, tenk at det er sånn at folk går rundt og skyter
- Det er ingen som skyter her
- Nils, kan du sette deg ned? La de pleddene ligge du. Her er kaffen din.
- Jasså du, tror du det er min kaffe?
- Hvorfor går de rundt med våpen da? Jeg skjønner ikke at det er lov jeg.
- Det er ingen med våpen her, Trine. Det er ingen som skyter andre.
- Nils, her er kaffen din.
- Jasså, er den min? Å nei du, det tror jeg ikke.
- Jeg er lei meg jeg, for Anne Nilsen sa hun og jeg skulle gå tur. Hvorfor er hun ikke her?
- Anne Nilsen, hvem er det? Jeg kjenner ikke henne jeg.
- Vet du ikke hvem Anne Nilsen er? Alle kjenner jo henne, hun var lærer hun.
- Nei, jeg kjenner visst ikke henne. Var hun en venninne av deg?
- Nils, kan du la Solveig være i fred? Her er kaffen din, kan du sette deg ned ved siden av meg?
- Jasså du, sier du det er min kaffe? Det stemmer ikke det skjønner du!
- Hvorfor går de rundt her og skyter da? Det er vel ikke lov det?
- Det er ingen som skyter her, hvorfor tror du det da? Har du sett noe på TV?
- Det er helt forferdelig altså, tenk at så mange skal dø, jeg kan ikke være her jeg.
- Her passer vi på deg Britt, det er ingen som kan skyte deg her.
- Nils, kan ikke du sitte ved siden av meg da? Kaffen din står her og venter på deg.
- Hå nei du, den kaffen er ikke min. Har ikke fått kaffe på mange dager jeg.
- Hvor er Anne Nilsen da, vi skulle gå tur i dag vi.
- Jeg kjenner ikke Anne Nilsen jeg og det står ikke noe i boka om at du skal ut i dag.
- Kjenner du ikke Anne Nilsen?! Alle kjenner jo henne, hun bodde rett her borte og var lærer.
- Hvem er det som har sagt at folk kan gå rundt med våpen og drepe uskyldige, jeg skjønner ikke.
- Det er ingen som skyter her, her passer vi på deg.
- Sitter dere her og drikker kaffe dere? Hvorfor får ikke jeg kaffe da?
- Kaffen din er her, Nils. Sett deg ned du og drikk den.
- Jasså, er det min? Å nei du, det tror jeg ikke!
- Anne Nilsen, er det virkelig ingen av dere som kjenner henne? Det var rart, hun bodde rett her borte.

Vi satt der i underkant av en time og de samme tre temaene ble gjentatt om igjen og om igjen. Litt komisk og nokså trist. Dette er omgivelsene til ham som velger å sove bort hverdagene sine.

Men de to englene som var der, de svarte. Rolig og behersket svarte de. Om og om igjen på det samme. De svarte med respekt, de trøstet, de kom uroen i møte. De oppviste en tålmodighet jeg kan se langt etter. Nå skjønner jeg hva det betyr å ha en engels tålmodighet!

Hva skal du bli når du blir stor da?

Et av de rareste spørsmålene vi stadig stiller til små mennesker er "Hva skal du bli når du blir stor da?". Hvordan i all verden skal man kunne vite det når man er fire år og de eneste yrkene man vet om er brannmann, barnehageansatt og det mamma og pappa driver med? Kanskje ikke så rart da, at svarene på spørsmålet er ganske ensrettet. De svarer liksom brannmann, frisør, politi, butikkdame eller lærer alle sammen. Den yngste her svarte for ikke så lenge siden "Jeg skal bli Aud jeg!". Klar tydeliggjøring av hvem som er rollemodellen kan man si.

I uka som gikk kom Midtimellomgutten hjem fra skolen og var temmelig sur. Det hender det dessverre nokså ofte at han er når leksene skal gjøres, men det har vært bedre de siste månedene. Denne dagen var han imidlertid pottesur og tårene satt løst da jeg forlangte at leksene måtte gjøres. "Jeg klarer det ikke!" ropte han ut. Jeg hentet boka ut av sekken, tvang gutten ned ved kjøkkenbordet og tilbød ham hjelp. Oppgaven lød "Hva drømmer du om? Hvordan drømmer du om at fremtiden skal bli for deg selv, for familien din eller for verden?" Jeg prøvde å lirke og sette ham på noen tanker, men det var håpløst. "Jeg kan jo ikke skrive noe om hva jeg drømmer om! Jeg har aldri hyggelige drømmer som jeg husker jeg, de eneste drømmene jeg husker er marerittene mine og de vil jeg ikke skrive om i boka mi". Med litt videre samtale fikk jeg ham til å skjønne hva det betyr å drømme om noe og da sukket han oppgitt "Skal jeg skrive om det, liksom? Kan jeg ikke ha noe for meg selv eller?" Så roet han seg ned da og skrev de fire setningene han var bedt om. Yrkesplanene er klare og drømmen om å få barn og et godt liv likeså. Så hadde han noen drømmer da og han har en formening om hva han skal bli når han blir stor.

Storebroren hadde lenge planer om å bli fotballproff og ble ganske sur på meg når jeg anbefalte en plan B. "Du tror ikke jeg får det til du! Synes du ikke jeg er god eller?" Det ble tolerert at jeg sa noe om alle dem som vil bli fotballproff og hvor få som ender opp som det. Han lanserte da plan B etter råd fra meg "Ja, da får jeg bli Hip Hop'er da". Jeg var frekk nok til å ønske meg en plan C i tillegg og da ble han temmelig oppgitt. Han er en fornuftig fyr da, så fremtidsplanene har heldigvis blitt mer realistiske etter hvert. Da klassen her forleden skulle si noe om hva de trodde at de skulle gjøre om 10 år, var det mange som kanskje burde hatt en plan B eller C. Mange skulle bli profesjonelle utøvere av en eller annen sport, flere av jentene skulle være kona til Justin Bieber. Min pode hadde uttrykt at om ti år regner han med å være student.

Så da får jeg regne med at minstejenta ender opp med en annen fremtidsplan enn å skulle bli meg, at den midterste finner en annen drøm enn filmskuespiller og planene for dem alle blir i samsvar med evner og det oppnåelige. Selv har jeg sluttet å spørre fremmede barn om hva de skal bli når de blir store, men med mine egne unger synes jeg det gir god informasjon om hvordan de orienterer seg i verden når vi snakker om tankene om fremtiden.

Ny babyjakke

En kollega venter en liten jente og da fikk jeg anledning til å strikke en ny babyjakke. Lys lyngfarget med mørke lilla kanter, da er det bare å håpe at ultralyden ga riktig konklusjon vedrørende kjønn!

Jakka er strikket i Dale Babyull og mønsteret er et modifisert mønster fra garnstudio.com

En mann ved navn Ove

Det er fint vær! Det er sommervær i september faktisk, barna har vært aktivisert med andre ting og jeg fikk timesvis på verandaen. Etter å ha lest ferdig en bok, tok jeg frem en fra bunken som jeg har tenkt en stund at jeg skulle lese. "En mann ved navn Ove" av Fredrik Backman er rett og slett en herlig bok! Jeg hadde forventet en morsom bok, en bok om en gammel grinebiter, en bok jeg skulle le av og la meg underholde av. Etter de første sidene så jeg også for meg noen sleivspark til de "Ovene" jeg kjenner i mitt eget liv. Sure halvgamle menn som bryr seg med altfor mye og som i altfor liten grad har evnen til å glede seg over det som er viktig i tilværelsen.

Deretter svingte han bortom gjesteparkeringsplassene, der det ikke var lov å stå i mer enn fireogtjue timer, og noterte alle registreringsnumrene omhyggelig i en liten notisbok han hadde i jakkelomma. Sammenlignet dem med numrene han hadde notert på samme plass dagen før. I de tilfellene der samme registreringsnummer dukket opp i Ove notisblokk to dager på rad, gikk han rutinemessig hjem og ringte motorvognregisteret for å få greie på hvem som eide kjøretøyet, og så ringte han til vedkommende og informerte vedkommende om at vedkommende var en udugelig jævla dust av en drittsekk som ikke var i stand til å lese et ganske alminnelig trafikkskilt. Ikke fordi det egentlig interesserte Ove det minste hvem som sto parkert på gjesteplassene. Selvsagt ikke. Men fordi det var en prinsippsak. Stod det fireogtjue timer på skiltet, fikk man finne seg i det. For hvordan skulle det gå hvis alle ga seg til å parkere i hytt og pine i dagesvis? Det ville blitt det rene kaos, det skjønte Ove. Det ville blitt biler stående overalt. 

Jeg fikk altså det jeg ventet. Jeg fikk imidlertid så veldig mye mer. Jeg fikk en mann som nok kunne innfridd en diagnose innen autismespekteret. Jeg fikk en rigid mann, en mann som gjentatte ganger fikk meg til å le. Jeg fikk også en historie som fikk meg til å gråte. En historie som i stadig nye lag viste hvordan denne einstøingen hadde utviklet seg som han gjorde.

Ove skjønte utmerket godt at vennene hennes ikke kunne begripe hvorfor hun sto opp frivillig hver morgen, fast bestemt på å dele dagen med ham. Han begrep det ikke selv. Han bygde en bokhylle til henne, og hun fylte den med bøker av folk som skrev side opp og side ned om følelser. Ove forsto seg på ting han kunne se og ta på. Betong og sement. Glass og stål. Verktøy. Ting det gikk an å regne ut. Han skjønte seg på rette vinkler og tydelige instruksjoner. Konstruksjonsmodeller og plantegninger. Sånt man kunne streke opp på et papir. Han var en mann av svart og hvitt. 
Og hun var farger. Hele paletten hans. 
Det eneste han noensinne hadde elsket før han fikk øye på henne for første gang, var tall. Det var det eneste han egentlig husket fra barndommen sin. Han var verken et mobbeoffer eller en som mobbet, han var aldri god i idrett, men ikke dårlig heller. Han var aldri midtpunktet og aldri utenfor, han var en av dem som bare var der. Han husker ikke stort av oppveksten sin, han har aldri vært av den typen som går og lagrer ting i hukommelsen til ingen nytte. Han husker at han var rimelig glad og fornøyd, og at det fulgte en del år da han ikke var det lenger. Og han husker tallene. De som fylte hodet hans. Husker hvordan han pleide å lengte til matematikktimene på skolen. For de andre kunne de kanskje være en plage, men ikke for ham. Han vet ikke hvorfor. 

Jeg har ledd høyt og jeg har svelget en klump i halsen. Jeg har humret og jeg har grått. En helt fantastisk bok av en mann som beskriver det sære og rigide på en gjenkjenbar måte. Mange av oss vil nok kjenne igjen deler av Ove i mennesker vi selv kjenner og forholder oss til. Det er fantastisk å være med på hendelsene som gir Ove et innhold i et liv som ikke har utviklet seg som han hadde ønsket, det er rørende å lese hvordan han med sin spesielle måte å forholde seg til andre på vinner akkurat det han tror han ikke ønsker seg - omsorg, fellesskap og kjærlighet. En vakker bok som anbefales varmt! Terningkast seks fra meg.